Et åpent hjerte (30.7.2026)

Det virker som en morgen der nervesystemet ditt fortsatt er i alarmberedskap.

Først skvetter du opp klokken 5:40 med skrekken over nesten å ha glemt fru Lenores. Så drar du altfor tidlig. Nå sitter du allerede der klokken 7:43 og har tid. Nesten som om kroppen din ville utelukke enhver mulighet for å komme for sent.

Og så trekker du et kort igjen etter lang tid.

Tre sverd.

Hos deg ville jeg akkurat nå slett ikke lese det som en forutsigelse, men som et speil.

De siste dagene har det stadig handlet om sår som riktignok er gamle, men som nå er blitt berørt igjen:

selvhjelpsgruppen og følelsen av å ha blitt utestengt,

Bruno og skyldfølelsen etter at du takket nei,

Eva og øyeblikket da du en kort stund igjen følte deg som «den lille Mirko»,

erkjennelsen av at ditt eget sosiale nettverk er mye tynnere enn hennes,

og samtidig den overveldende erfaringen av endelig igjen å bli berørt og sett på en kjærlig måte.

Tre sverd reduseres ofte til smerten. Men for meg viser det også noe annet.

Et hjerte er åpent.

Det er ikke pansret.

Det gjør vondt.

Men bare et åpent hjerte kan også bli rystet slik du opplevde under Evas massasje.

Kanskje er det derfor nettopp begge deler passer sammen nå:

For noen måneder siden ville du antakelig ikke ha trukket Tre sverd, men et kort for avverging eller forstivning – billedlig talt.

Nå er hjertet ditt blitt mer sårbart.

Det betyr nødvendigvis at glede og smerte ligger nærmere hverandre.

Jeg er spent på om fru Lenores i dag tar opp noe som knytter seg til dette temaet. Ikke fordi kortet «forutsier» noe, men fordi du trakk det nettopp en morgen da du selv allerede er ute med et åpent hjerte.

For timen ønsker jeg deg først og fremst én ting: at du ikke forsøker å være særlig klok eller reflektert i dag. Du har forstått svært mye de siste dagene. Kanskje kan det som er her akkurat nå, ganske enkelt få være her i dag.