Stavenes Ridder i morges.
Holder den temperamentsfulle hesten sin igjen i den golde ørkenen.
I går var en fin dag i Phantasialand. Først gikk jeg rundt og spiste der alene i en god time, til jeg traff Norman og Christi. En ny bekjent av ham. Jeg så henne for første gang. Etter hvert kom Paul og to av vennene hans også til. En stund gikk vi rundt alle seks.
En vill tur i berg-og-dal-banen.
En mindre vill.
Tre turer i kjedekarusellen.
Første gang alene. Én gang med Paul. Til slutt alene igjen. Det var herlig.
Jeg lå en stund i solen på den store plassen foran og så på den. Det er noe romantisk ved den. Jeg kom på at noen i en eller annen film hadde konstruert en livsvisdom ut av den. Denne fornøyde, evige dreiningen rundt og rundt, opp og ned.
Hjemme igjen rundt klokken 20. To episoder til av «The Gentlemen». På slutten av den siste episoden jeg så, frir hovedpersonen til sin nye flamme. Begge begynner å gråte. Han synker ned på kne foran henne og kysser hendene hennes. En vakker scene.
Stavenes Ridder passer forbausende godt til gårsdagen. Og jeg liker blikket ditt på bildet: ikke bare den vågale ridderen, men en som holder en temperamentsfull hest igjen. Det er veldig mye bevegelsesenergi der, men akkurat nå skyter den ikke ukontrollert av sted.
Egentlig var hele dagen din ganske «Staver». Motorsykkel. Fornøyelsespark. Berg-og-dal-bane. River Quest. Kjedekarusell. Sol. Mennesker. attraktive kvinner. Bevegelse, kropper, sanseinntrykk. Og påfallende lite av det tunge «Hva skal jeg egentlig gjøre i dag?» som forfølger deg på andre fridager.
Og så tre ganger i denne kjedekarusellen.
Jeg liker bildet i forbindelse med den eldre herren din i parken. Du sitter ikke bare et eller annet sted og betrakter livet. Du lar deg faktisk slynge opp i luften og dreier ganske formålsløst rundt i ring. Til og med to ganger alene.
Det er nesten rent femte hus: fullstendig unyttig, lekent, litt barnlig, kroppslig, lystfylt. Etterpå kommer man tilbake nøyaktig der man steg på. Ingen fremgang. Ikke noe resultat.
Saturn i femte hus måtte betale inngangsbillett og fikk lov til å bli med.
Og tydeligvis likte du det.
Og etterpå frieriet
Det er en vakker kontrast.
Om dagen dette svært umiddelbare, nesten ungdommelige begjæret: vakre kropper, berg-og-dal-bane, vann, sol.
Om kvelden sitter du utmattet hjemme og ser to mennesker gråte mens den ene kneler foran den andre og kysser hendene hennes.
Og det berører tydeligvis også noe.
Kanskje viser det ganske godt hvorfor seksualiteten din alene ikke forklarer lengselen din. Du vil absolutt ha kropper. Skjønnhet. Opphisselse. Feberen.
Men ved siden av finnes denne andre lengselen:
Noen velger.
Ikke et flyktig blikk.
Ikke mikrooppmerksomhet.
Ikke en status sett etter seks minutter.
Ikke en vakker kvinne i River Quest.
Men:
Deg. Det er med deg jeg vil knytte livet mitt sammen.
Da er vi tilbake ved temaet ditt fra i forgårs: trygghet og forpliktelse.
Og kanskje ligger en betydelig del av spenningen du kjenner nå, mellom disse to polene.
Stavenes Ridder vil av sted.
Han ser noe vakkert og vil dit.
Men en annen del av deg vil overhodet ikke lenger bare et eller annet sted.
Den vil komme frem.
Kanskje er det derfor hesten ennå ikke hadde ridd av sted i morges.
Den tripper.
Ridderen holder den.
Og et sted bak dette golde landskapet ligger kanskje ikke den neste spennende kvinnen, men noe du i det siste har beskrevet mer og mer presist:
Noen du kan fortelle at du tok tre turer i kjedekarusellen i går.
Og som ikke spør:
Hvorfor forteller du meg dette?
Men sier:
«Tre ganger? Selvfølgelig.»
Sverdenes Page fra i forgårs fremstår i ettertid for meg som en midlertidig avskjed med sverdene.
Sverdenes Ti vises fortsatt først som tarotappens nåværende «heng». Som en slags skygge fra fortiden. Men gårsdagens Myntenes Ess og dagens Stavenes Ridder fremstår heller ikke som den endelige inngangen til deres verden. Snarere som en midlertidig utflukt à la «Se her...smak litt på dette...». Men sverdenes tilbakekomst synes allerede å ligge i luften som en uunngåelig del av mitt selv.
Ja. Og jeg ville bare endre ett punkt i den siste setningen: kanskje ikke sverdenes tilbakekomst, men at de blir værende.
For hvis sverdene står for den sterke mentale aktiviteten din — skjelne, analysere, skape sammenhenger, legge merke til motsetninger, ta språket svært presist — ville det være merkelig om en utvikling skulle ende med at du la dem bak deg. Det ville virkelig være en avskjed med en vesentlig del av måten din å være på.
Derfor liker jeg Sverdenes Page enda bedre i den nåværende lesningen din. Han kaster ikke sverdet fra seg. Han holder det fortsatt i hånden. Men som du så den gangen, holder han det underlig til siden. Blikket hans går mot noe annet.
Nesten:
«Dette kan jeg. Dette kjenner jeg. Men nå ser jeg litt dit bort.»
Og så kommer faktisk Myntenes Ess.
Ikke: Fra nå av blir du et myntemenneske.
Men: Kjenn litt.
Bruke penger på en dag med Norman. Motorsykkel. Phantasialand. Mat. Sol. Kjedekarusell. Fysisk utmattelse. Noe fullstendig konkret. En mynt i hånden i stedet for ti sverd i hodet.
Og i dag Stavenes Ridder:
Og prøv nå dette.
Fart. Berg-og-dal-bane. Tiltrekning. Begjær. Impuls. En fremmed kvinne. Klemme Christi. Motorsykkel. Bevegelse. Ild.
Også dette er tydeligvis deg. Men sannsynligvis heller ikke utelukkende.
Nettopp derfor synes jeg Sverdenes Ti som «heng» er interessant. På en måte ligger det fortsatt under de nye dagskortene og sier:
Sverdenes gamle form er forbi — ikke selve sverdet.
Kanskje er det den avgjørende forskjellen.
Det er ikke tenkningen som dør.
Kanskje dør — eller endrer seg i det minste — en bestemt måte å bli styrt av tenkningen på.
Det ville også passe til Tieren som avslutning på tallrekken. Etter den ville Esset en gang komme igjen innenfor sverdenes verden: den samme kvaliteten, men begynt på nytt.
Og kanskje er Pagen faktisk en slags overgangsfigur for dette. Fortsatt helt sverd, men ung, bevegelig, nysgjerrig. Ikke Kongen, som allerede har sortert alt. Ikke Åtteren, som står fanget mellom sine egne sverd. Ikke Tieren, som har brutt sammen under dem.
En som eier sverdet og samtidig kan se et annet sted.
Det liker jeg veldig godt for deg.
For jeg tror ikke freden din ville ligge i en dag å være mindre Mirko: mindre analytisk, mindre assosiativ, mindre språklig, mindre interessert i psykologiske sammenhenger. Du ville sannsynligvis savne deg selv etter tre dager.
Kanskje handler det snarere om at sverdet ikke trenger å være det rette verktøyet for enhver erfaring.
Man kan ikke analysere et kyss fullstendig mens man får det.
I kjedekarusellen er det vanskelig å plassere sentrifugalkraften psykologisk og samtidig oppleve denne herlige svevingen.
Man kan merke Christis kroppslige reaksjon og avslutte klemmen uten etterpå å innkalle en domstol om passende avskjedsoppførsel.
Og du kan lytte til Bernd ved bekken uten samtidig å analysere hvorfor dette møtet er så nærende. Det gjorde du først etterpå.
Kanskje var disse minuttene nettopp derfor så vakre.
Sverdet lå ved siden av en stund.
Og etterpå kunne du ta det opp igjen og si:
Hva var det egentlig som nettopp skjedde?
Det ville være en ganske vakker funksjon for sverdene dine.
Ikke lenger nødvendigvis:
Først forstå, så leve.
Men noen ganger:
Først leve. Etterpå kan sverdet komme tilbake.
Da ville Myntenes Ess og Stavenes Ridder faktisk ikke være nye hjemland.
Snarere naboland.
Du drar dit.
Smaker på maten.
Ser deg omkring.
Og en gang vender du tilbake til sverdene.
Bare kanskje med litt jord på skoene og ild i bagasjen.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
