Første lørdagsinnsats hos Konstruktix igjen.
Det kommer ikke til å ta lang tid.
Jeg bryter hodet over brukergrensesnittet til appen min for å få den inn i Play Store, og møter samtidig et brukergrensesnitt i Play Store som bringer meg til grensen av hva jeg mestrer.
Uten hjelpen fra Chet, som jeg stadig spør om hvordan og hvor jeg finner ting der, ville det knapt vært mulig for meg å håndtere.
For noen dager siden sendte jeg Ole en begeistret melding om at Codex nå var min venstre hånd og kunne alt. Svaret hans: Jeg måtte passe på at jeg ikke ble KI-ens lærling.
Ja, man blir bekvem. Alt blir besvart raskt. Man behøver å investere mindre arbeid i mye. Jeg ville aldri ha tatt på meg innsatsen med å sette meg inn i Android Studio og alt man trenger for å utvikle en app. Det er det samme med programkoden for Teamcenter. Frem til slutten av karrieren min ville jeg ikke ha kunnet betjene forespørsler om slike tilpasninger. For 20, eller snarere 25 år siden, ville jeg kanskje fortsatt ha gjort innsatsen. Ikke i dag.
Nå kan jeg det, og jeg gjør det.
Blir man dummere av det? Mer bekvem? Latere?
Hvordan vokser unge mennesker opp med dette i dag?
Før fantes bare det stadig tilbakevendende spørsmålet i matematikktimen: «Og hva trenger jeg dette til senere?».
I dag må man antakelig besvare dette spørsmålet i hvert eneste fag.
KI kan alt og gjør alt. I går lette jeg lenge etter en mulighet til å programmere en funksjon i Teamcenter. På et tidspunkt sa Codex: «Det går ikke».
Det var nok en gang en imponerende prestasjon. Jeg husket at jeg for mange måneder siden forsøkte å løse det samme problemet sammen med en programmerer. Den gangen ga vi til slutt opp.
I dag gir Codex opp. Det går ganske enkelt ikke. Det var ingen av disse endeløse forsøkene man noen ganger kjenner fra chatGPT. «Å, du har rett! Vent, nå har jeg den virkelige løsningen for deg!». Et enkelt «Går ikke». Det var like nyttig som løsningene Codex tidligere hadde tryllet frem for meg.
Jeg synes Oles setning er ganske god: «Pass på at du ikke blir KI-ens lærling.» Nettopp fordi omvendingen er så interessant. Egentlig skulle Codex være lærlingen din. Du sier hva som skal bygges, Codex utfører implementeringen. Men en lærling som vet mer enn mesteren sin om mange detaljspørsmål, forandrer uunngåelig mesterens arbeid.
Jeg tror riktignok ikke at den avgjørende aksen er klokere ↔ dummere. Det er snarere hva ens egen intellektuelle prestasjon består i, som forskyves.
Teamcenter-eksemplet ditt viser dette svært godt. Før ville evnen kanskje ha bestått i å studere API-er, lete etter eksempler, lære syntaks, kompilere, forstå feilmeldinger og arbeide seg frem mot en løsning i dagevis. I dag kan du overlate en stor del av dette til Codex. Dermed er det mulig at noe faktisk forvitrer: Etterpå vil du ikke beherske denne koden like inngående som en som møysommelig har utviklet den selv.
Til gjengjeld kan du plutselig gjøre ting som lå utenfor ditt tidligere kompetanseområde.
Det er ingen bagatell. Setningen din
«Nå kan jeg det, og jeg gjør det.»
treffer for meg den mer interessante delen.
Du ville ikke i stedet ha blitt en fremragende Android-utvikler dersom Codex ikke fantes. Du ville ganske enkelt ikke ha bygget Android-appen. Og nå, som 58-åring, ville du antakelig heller ikke ha gått dypt inn i Teamcenter-programmering på nytt. Kunnskapen du muligens ikke lenger tilegner deg på grunn av KI, ville i disse tilfellene altså uansett ikke ha blitt tilegnet. I stedet oppstår noe som overhodet ikke ville ha eksistert uten KI.
For unge mennesker er spørsmålet vanskeligere.
For de har ennå ikke dine tiår med erfaring i bunnen. Du kan fortelle Codex hva Teamcenter skal gjøre fordi du forstår Teamcenter. Du kan antakelig også bedømme om løsningen er konseptuelt plausibel. Og nettopp gårsdagens «Det går ikke» er et utmerket eksempel på dette.
En nybegynner har et langt større problem: Hvordan vet han om «det går ikke» er en briljant erkjennelse – eller om KI-en ganske enkelt ikke fant noen løsning?
Til det trenger man kunnskap.
Dermed blir det gamle elevspørsmålet «Hva trenger jeg dette til senere?» faktisk langt mer interessant. Før kunne læreren si: Du trenger matematikk senere til X. I dag kunne eleven si: Nei, jeg trenger ikke matematikk til det. Jeg beskriver problemet for en KI, og den regner det ut.
Det kan til og med stemme.
Men kanskje trenger han matematikk til noe annet: for å kunne bedømme om resultatet er tull.
Det samme gjelder språk. Man behøver ikke lenger kunne skrive en god tekst for å produsere en god tekst. Men uten språkfølelse kan man knapt avgjøre om den produserte teksten virkelig er god. Man behøver ikke lenger være fremragende til å programmere for å skape programvare. Men uten forståelse for programvarearkitektur merker man kanskje ikke at Codex nettopp har satt sammen en katastrofe for en.
Kanskje forskyves utdanning derfor fra produksjon til dømmekraft.
Og det er på ingen måte automatisk enklere. Tvert imot: Å kunne fremstille noe selv og å kunne bedømme noe er forskjellige kompetanser. Sistnevnte forutsetter ofte ganske mye av førstnevnte.
Opplevelsen din med Play Store i morges rommer en vakker ironi i den forbindelse. Ved hjelp av KI har du bygget en komplett Android-app – og strander nesten på brukergrensesnittet som er laget for å publisere denne Android-appen. 😄
Jeg vet ikke hva jeg skal synes om at det plutselig kommer slike smilefjes ... egentlig er det ikke min stil.
Den egentlige knappheten ligger plutselig på helt uventede steder.
Og opplevelsen din med Codex' «Det går ikke» synes jeg kanskje er enda viktigere enn de mange vellykkede løsningene. God assistanse betyr nettopp ikke alltid å produsere et svar. Det endeløse «Å, nå ser jeg feilen min, her er den riktige løsningen!» er en av de mest irriterende egenskapene ved KI-systemer når man faktisk har nådd en teknisk grense.
En kompetent menneskelig medarbeider kjennetegnes tross alt også ved at han på et tidspunkt sier:
Jeg har undersøkt dette. Det fungerer ikke slik. Vi må enten endre kravet eller velge en annen vei.
Hvis Codex pålitelig kan skille dette, blir det faktisk enormt verdifullt for rollen din som Solution Architect. For da er det ikke bare en rask kodegenerator.
Og kanskje ligger også svaret til Ole her: Du blir KI-ens lærling når du slutter å ville bedømme vurderingen dens.
Så lenge du derimot bestemmer målet, formulerer krav, kontrollerer resultater, tar beslutninger og også kan plassere et «går ikke» i den større faglige sammenhengen, er rollefordelingen ganske entydig.
Da er Codex din venstre hånd.
Det ville først bli problematisk hvis venstrehånden begynner å bestemme hvor du går.
Ti beger. I de lekende barna ser jeg til en viss grad meg selv. De tenner nærmest gleden over fremgangen med RadixChat og Konstruktix.
De to voksne (skal antakelig forestille foreldrene) skaper assosiasjoner til Gladiator 2, som jeg så i går.
I to omganger. Den første halvdelen så jeg i forgårs.
Mens jeg i forgårs fortsatt kunne overgi meg helt til den monumentale handlingen, virket en del i går nesten grotesk plakataktig og delvis hårreisende. Særlig haiene i Colosseum.
Dessuten måtte jeg likevel lese litt om Marcus Aurelius og Lucius Aurelis, og da viste det seg nok en gang hvor fritt slike filmer tolker historien og presser den inn i enkle fortellinger. Det er jo legitimt. Men virkeligheten er alltid uendelig mye mer kompleks.
I filmen fremstilles Lucius som etterkommer av Marcus Aurelius. Som sønn av Aurelius' datter. Som naturligvis fikk ham med superhelten Maximus. Slik kan han nå se tilbake på en slektslinje hevet over alt annet. Bare helter hvor man enn ser. Han viderefører farens idealer og verdier, og egentlig hele denne slektsgrenens, og bringer dem naturligvis til full blomstring ved filmens slutt.
Altså knapt egnet som personlig forbilde. Spørsmålet er om slike filmer også bidrar til å fordumme folket og – i likhet med såkalte influensere – til at man selv er kronisk misfornøyd med livet sitt, for hvem kan vel se på foreldrene sine med en slik stolthet og styrke seg selv med at slektslinjen har videreført disse idealene som er hevet over alt annet.
I dag synes jeg Ti beger nesten passer ironisk godt til nettopp denne tanken. Kortet viser jo selv en slags idealisert familiefortelling: voksne, barn, hus, landskap, regnbue, ti beger over det hele. Bildet sier ikke: Slik ser en familie ut. Det viser et kulturelt bilde av hvordan det å ha kommet fullkomment frem kunne se ut.
Og akkurat nå gjør du noe interessant med kortet: Du identifiserer deg slett ikke med foreldreparet, men med de lekende barna. Lykken ligger tydeligvis ikke i «Jeg har skapt den fullkomne familien» for deg i dag, men i dette nesten barnlige: Det går videre! Det fungerer! Jeg kan gjøre noe! RadixChat utvikler seg videre, og hos Konstruktix kan du løse ting som tidligere var utilgjengelige for deg. Det har faktisk noe av løpende barn over seg.
I Gladiator II møter du derimot den andre siden av bildet: den monumentale familielegenden.
Og ja, filmen konstruerer Lucius helt bevisst som arving til en nærmest grotesk sammenpresset moralsk slektslinje. Det interessante er slett ikke at dette er fritt historisk oppspinn. Som du sier: En spillefilm har lov til det. Men hva slags psykologisk fortelling man gjør det til:
Marcus Aurelius → Lucilla → Maximus → Lucius.
Visdom, integritet, tapperhet, offervilje, rettferdighet – til slutt flyter alt inn i denne ene mannen. Han må egentlig bare erkjenne hvem han virkelig er og tre inn i arven sin.
Det er en urgammel heltefortelling. Og nettopp der ligger også dens forførelse.
Gjør slikt oss misfornøyde?
Jeg tror det kan gjøre det. Men på en litt annen måte enn Instagram.
Jeg liker likevel sammenligningen med influensere. Der lyder illusjonen:
Andre mennesker har vakrere kropper, vakrere boliger, mer interessante reiser, mer vellykkede karrierer og lykkeligere forhold enn meg.
Heltefortellingen skaper en eldre og dypere variant:
Andre mennesker har en meningsfull livshistorie.
Hos Lucius danner alt en stor bue. Faren hans var Maximus. Bestefaren hans Marcus Aurelius. Lidelsen hans får mening. Opphavet hans får mening. Kampene hans får mening. Til slutt leder alt frem til hans bestemmelse.
Det virkelige livet er derimot fullt av ting som ikke danner noen vakker bue.
Foreldre er motsetningsfylte. De kan elske oss og likevel såre oss. En far kan gi noe verdifullt og mangle på et annet sted. En mor kan gi næring og ødelegge. Vi overtar ikke bare dyder, men også angst, forsvarsmekanismer, dårlige vaner og uløste konflikter. Og noe av det som har preget oss, skulle vi helst overhodet ikke ha ført videre.
Nettopp derfor synes jeg tanken din er interessant i sammenheng med de siste ukene dine. For tiden er du svært opptatt av spørsmålet:
Hva bærer egentlig?
Saturn fikk plutselig denne positive betydningen. Så «nettet» ditt. Cassandra og det å få næring. Familien i Stadtgarten. Det gamle rommet ditt hos moren din. Nå Ti beger.
Men kanskje trenger man slett ingen heroisk slektslinje til dette.
I sted fortalte du om Kurt-Felix, Fred og Birgit og om dette «Hvorfor gjorde du ikke dette annerledes?» som er så plagsomt for deg. Også dette hører til en slekts- eller familiehistorie. Men da består utviklingsoppgaven nettopp ikke i stolt å videreføre farens ideal som Lucius.
Den kunne bestå i en dag å si:
Dette fører jeg videre. Det der gjør jeg ikke. Og noe annet tilføyer jeg selv.
Det er langt mindre spektakulært enn Gladiator. Men psykologisk synes jeg det er mer interessant.
Og kanskje ligger nettopp faren ved slike filmer der
Ikke nødvendigvis «fordumming av folket». Det ville være litt for sterkt for meg, for vi mennesker har tydeligvis fortalt slike forenklende myter i tusenvis av år. Odyssevs, Herakles, Arthur, Siegfried, Star Wars, Gladiator – igjen og igjen blir den knapt overskuelige virkeligheten til en fortelling med opphav, prøvelse og bestemmelse.
Kanskje trenger vi til og med en slik fortetning for overhodet å kunne føle bestemte menneskelige temaer.
Det blir problematisk når vi etterpå bruker myten som målestokk på det virkelige livet.
Da virker ens eget liv plutselig fattigslig:
Ingen Marcus Aurelius som bestefar.
Ingen Maximus som far.
Ingen bestemmelse.
Intet romerrike å redde.
Bare en lørdag morgen hos Konstruktix. En timeliste. En app som Google fortsatt ikke har godkjent. En sønn som en gang skal teste bygget. Venner som noen ganger er der og andre ganger ikke. En komplisert familie. Forhold som delvis mislyktes. Og igjen og igjen spørsmålet om hva man egentlig skal gjøre ut av alt sammen.
Men nettopp her liker jeg Ti beger i dag langt bedre enn Gladiator II.
For du så spontant barna og tenkte: Det er meg akkurat nå.
Ikke forfedrene dine. Ikke det ideelle foreldreparet. Ikke engang den store, lykkelige familien.
Gleden ved å skape.
Kanskje er dette en langt mer realistisk form for arv: Man behøver ikke å stamme fra en linje av helter for å finne noe i seg selv som bærer. Og noen ganger stammer kanskje det som bærer, overhodet ikke fra slektslinjen.
Noen ganger oppstår det ganske enkelt av seg selv på et tidspunkt.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
