Om dumheten av Robert Musil (2.10.2026)

Musil:

Mine damer og herrer!
Den som i dag våger å tale om dumheten, risikerer å ta skade på mange slags vis; det kan tolkes som anmasselse, ja til og med som en forstyrrelse av samtidens utvikling. Jeg skrev selv allerede for flere år siden: «Hvis dumheten ikke til forveksling lignet fremskrittet, talentet, håpet eller forbedringen, ville ingen ønske å være dum.»

Det var i 1931; og ingen vil våge å tvile på at verden også siden den gang har sett fremskritt og forbedringer! Dermed får spørsmålet etter hvert en viss uoppsettelighet: Hva er egentlig dumhet?

Jeg vil heller ikke se bort fra at jeg som dikter har kjent dumheten enda lenger; jeg kunne til og med si at jeg iblant har stått i et kollegialt forhold til den! Og så snart en mann slår øynene opp i diktningen, ser han seg dessuten stilt overfor en nesten ubeskrivelig motstand som synes å kunne anta alle former:

det være seg en personlig, som for eksempel den verdige skikkelsen til en professor i litteraturhistorie som, vant til å sikte mot ukontrollerbare avstander, bommer i samtiden med ulykksalige følger;

det være seg en luftig og allmenn, som forvandlingen av den kritiske dommen gjennom den kommersielle, siden Gud i sin for oss vanskelig forståelige godhet også skjenket menneskets språk til produsentene av lydfilmer.

Jeg har tidligere en eller annen gang beskrevet flere slike fenomener; men det er ikke nødvendig å gjenta eller utfylle dette (og tilsynelatende ville det til og med være umulig, i betraktning av hang til storhet som alt har i dag): Det er nok som et sikkert resultat å fremheve at et folks ukunstneriske forfatning ikke først kommer til uttrykk i dårlige tider og på en rå måte, men allerede i gode tider og på enhver måte, slik at undertrykkelse og forbud bare skiller seg i grad fra æresdoktorater, akademiske utnevnelser og prisutdelinger.

Jeg har alltid antatt at denne mangeartede motstanden fra et folk som roser seg av sin kjærlighet til kunsten, mot kunsten og den finere ånd, ikke er annet enn dumhet, kanskje en særegen art av den, en egen kunstdumhet og kanskje også følelsesdumhet; i alle fall ytrer den seg slik at det vi kaller skjønånderi, samtidig også ville være en skjønndårskap. Og heller ikke i dag ser jeg særlig mange grunner til å gå bort fra denne oppfatningen.

Naturligvis kan ikke alt det som vansirer et så fullt menneskelig anliggende som kunsten, skyves over på dumheten; som særlig erfaringene fra de siste årene har lært oss, må det også være plass til de forskjellige formene for karakterløshet.
Men man bør ikke innvende at begrepet dumhet ikke har noe her å gjøre fordi det angår forstanden og ikke følelsene, mens kunsten derimot avhenger av disse.
Det ville være en feil.
Selv den estetiske nytelsen er dom og følelse. Og jeg ber dere om tillatelse til ikke bare å føye til denne store formelen, som jeg har lånt fra Kant, påminnelsen om at Kant taler om en estetisk dømmekraft og en smaksdom, men også straks å gjenta antinomiene den fører til:

Tese: Smaksdommen bygger ikke på begreper, for ellers kunne man disputere om den (avgjøre den ved bevis).

Antitese: Den bygger på begreper, for ellers kunne man ikke engang strides om den (søke å oppnå enighet).

Og nå vil jeg spørre om ikke en lignende dom med en lignende antinomi også ligger til grunn for politikken og forvirringen i livet overhodet? Og kan man ikke, der dom og fornuft hører hjemme, også vente deres søstre og småsøstre, dumhetens forskjellige former?
Så mye om deres betydning. Erasmus av Rotterdam skrev i sin henrivende og ennå uslitte «Dårskapens lovtale» at mennesket uten visse dumheter ikke engang ville komme til verden!

*

Mange mennesker gir da også uttrykk for en følelse av dumhetens like skamkrenkende som veldige herredømme over oss ved vennlig og sammensvorent å vise seg overrasket så snart de får høre at en de har tillit til, har til hensikt å mane dette uhyret frem ved navn.
Denne erfaringen kunne jeg ikke bare til å begynne med gjøre på meg selv, men erfarte snart også dens historiske gyldighet da jeg, under letingen etter forgjengere i behandlingen av dumheten – forbausende få av dem er blitt kjent for meg; men de vise foretrekker tilsynelatende å skrive om visdommen! –, fikk tilsendt av en lærd venn den trykte utgaven av et foredrag holdt i 1866, forfattet av Joh. Ed. Erdmann, Hegel-eleven og professoren fra Halle.
Dette foredraget, som heter «Om dumhet», begynner straks med at allerede kunngjøringen var blitt møtt med latter; og siden jeg vet at selv en hegelianer kan oppleve det, er jeg overbevist om at det er noe særegent ved en slik opptreden fra mennesker overfor dem som vil tale om dumheten, og jeg føler meg svært usikker i overbevisningen om at jeg har utfordret en veldig og dypt tvetydig psykologisk makt.

Derfor vil jeg heller straks bekjenne den svakheten jeg befinner meg i overfor den: Jeg vet ikke hva den er. Jeg har ikke oppdaget noen teori om dumheten som kunne hjelpe meg til å våge å frelse verden; ja, selv innenfor grensene for vitenskapelig tilbakeholdenhet har jeg ikke funnet noen undersøkelse som har gjort den til sitt emne, eller bare en enighet som på godt eller vondt har oppstått om dens begrep ved behandlingen av beslektede ting. Det kan skyldes min uvitenhet, men mer sannsynlig er det at spørsmålet «Hva er dumhet?» svarer like lite til dagens tankevaner som spørsmålene om hva godhet, skjønnhet eller elektrisitet er.

Likevel har ønsket om å danne seg dette begrepet og besvare et slikt innledende spørsmål til hele livet så nøkternt som mulig en ikke liten tiltrekning; derfor ble også jeg en dag grepet av spørsmålet om hva dumhet «virkelig» er, og ikke hvordan den paraderer, noe det langt snarere ville ha vært min faglige plikt og evne å beskrive. Og fordi jeg verken ville hjelpe meg selv på dikterisk vis eller kunne gjøre det på vitenskapelig vis, forsøkte jeg på den mest naive måten, slik det alltid ligger nærmest i slike tilfeller: Jeg fulgte ganske enkelt bruken av ordet dum og dets familie, oppsøkte de vanligste eksemplene og forsøkte å føye sammen det jeg etter hvert skrev ned.

En slik fremgangsmåte har dessverre alltid noe av en jakt på kålsommerfugler ved seg: Det man mener å iaktta, følger man riktignok en stund uten å miste det, men ettersom andre, helt lignende sommerfugler kommer til fra andre retninger langs nøyaktig de samme sikksakkveiene, vet man snart ikke lenger om man fremdeles følger den samme. Slik vil heller ikke eksemplene fra dumhetens familie alltid la oss skjelne om de ennå virkelig henger opprinnelig sammen, eller bare ytre og uforvarende fører betraktningen fra det ene til det andre; og det vil ikke være særlig enkelt å få dem under én hatt som man kan si virkelig tilhører et dumt hode.

*

Hvordan man begynner, er under slike omstendigheter nesten likegyldig; la oss altså begynne et eller annet sted: kanskje best straks med den innledende vanskeligheten at enhver som vil tale om dumheten eller med utbytte delta i en slik samtale, må forutsette om seg selv at han ikke er dum, og dermed stiller til skue at han anser seg som klok, selv om det alminnelig gjelder som et tegn på dumhet å gjøre det!

Går man nå inn på spørsmålet om hvorfor det anses som dumt å vise at man er klok, trenger det seg først på et svar som synes å bære støvet fra forfedrenes innbo: Det skulle være klokere ikke å vise seg klok. Det er sannsynlig at denne dypt mistroiske forsiktigheten, som ved første øyekast ikke lenger er forståelig i dag, stammer fra forhold der det virkelig var klokere for den svakere ikke å gjelde som klok: Klokskapen hans kunne koste den sterke livet! Dumheten derimot dysser mistilliten i søvn; den «avvæpner», som man fortsatt sier.

Spor av slik gammel snarrådighet og dumsluhet finnes faktisk ennå i avhengighetsforhold der kreftene er så ulikt fordelt at den svakere søker sin redning ved å gjøre seg dummere enn han er; de viser seg for eksempel som såkalt bondesluhet, deretter i tjenestefolks omgang med herskapet som har dannelsen på tungen, i soldatens forhold til den overordnede, elevens til læreren og barnets til foreldrene. Den som har makten, irriteres mindre når den svake ikke kan, enn når han ikke vil. Dumheten bringer ham til og med «til fortvilelse», altså umiskjennelig inn i en svakhetstilstand!
Med dette stemmer det fortreffelig at klokskapen lett «bringer ham i harnisk»! Den verdsettes riktignok hos den underdanige, men bare så lenge den er forbundet med ubetinget hengivenhet. I det øyeblikket denne vandelsattesten mangler og det blir usikkert om den tjener den herskendes fordel, kalles den sjeldnere klok enn ubeskjeden, frekk eller lumsk; og ofte oppstår et forhold som om den i det minste strider mot den herskendes ære og autoritet, selv når den ikke virkelig truer sikkerheten hans.

I oppdragelsen kommer dette til uttrykk ved at en opprørsk begavet elev behandles hardere enn en som gjør motstand av sløvhet. I moralen har det ført til forestillingen om at en vilje må være desto ondere jo bedre den kunnskapen er som den handler imot.

Selv rettsvesenet er ikke helt uberørt av denne personlige fordommen og bedømmer som regel den kloke gjennomføringen av en forbrytelse særlig ugunstig som «raffinert» og «følelseskald».

Og fra politikken kan hver enkelt hente eksemplene der han finner dem.

Men også dumheten – slik må man vel innvende her – kan irritere og virker på ingen måte beroligende under alle omstendigheter.

Kort sagt vekker den vanligvis utålmodighet, men i uvanlige tilfeller også grusomhet; og de avskyelige utskeielsene av denne sykelige grusomheten, som vanligvis betegnes som sadisme, viser ofte nok dumme mennesker i offerets rolle.
Det kommer åpenbart av at de lettere enn andre faller som bytte for den grusomme; men det synes også å henge sammen med at deres på alle kanter følbare motstandsløshet gjør fantasien vill, slik lukten av blod gjør jaktlysten vill, og lokker den ut i en ødemark der grusomheten nesten bare går «for langt» fordi den ikke lenger finner noen grense i noe.

Det er et trekk av lidelse hos selve den som påfører lidelsen, en svakhet som er innleiret i hans råhet; og selv om den krenkede medfølelsens privilegerte harme sjelden lar en merke det, hører det likevel også til grusomheten, som til kjærligheten, to som passer sammen! Å drøfte dette ville riktignok være viktig nok i en menneskehet som er like plaget av sin «feige grusomhet mot de svakere» (og slik lyder vel også den vanligste omskrivningen av sadismen) som vår tids; men med hensyn til hovedlinjen i den sammenhengen som følges, og ved den flyktige innsamlingen av de første eksemplene, må også det som er sagt om dette allerede regnes som en avsporing. Og i det hele kan man ikke vinne mer av det enn at det kan være dumt å rose seg av å være klok, men heller ikke alltid er klokt å vekke ry for dumhet.

Det lar seg ikke generalisere noe av dette; eller den eneste generaliseringen som allerede her kunne tillates, måtte være at det klokeste ville være å gjøre seg så lite bemerket som mulig i denne verden! Og faktisk er denne avsluttende streken under all visdom ikke så sjelden blitt trukket.

Enda oftere blir imidlertid det menneskesky resultatet bare brukt halvveis eller bare billedlig og stedfortredende; da fører det betraktningen inn i kretsen av beskjedenhetsbud og enda mer omfattende bud, uten at den helt behøver å forlate dumhetens og klokskapens område.
Både av frykt for å virke dum og av frykt for å krenke anstendigheten anser mange mennesker seg riktignok som kloke, men sier det ikke. Og dersom de likevel føler seg tvunget til å tale om det, omskriver de det ved for eksempel å si om seg selv: «Jeg er ikke dummere enn andre.»
Enda mer populært er det å bemerke så uengasjert og saklig som mulig: «Jeg kan vel si om meg selv at jeg har en normal intelligens.» Og iblant kommer overbevisningen om ens egen klokskap også frem bakveien, som i talemåten: «Jeg lar meg ikke lure!»

Desto mer bemerkelsesverdig er det at ikke bare det skjulte enkeltmennesket i sine tanker ser seg selv som overmåte klokt og velutrustet, men at også det historisk virkende mennesket, så snart det har makt til det, sier eller lar si om seg selv at det er over all måte klokt, opplyst, verdig, opphøyd, nådig, utvalgt av Gud og kalt til historien.
Ja, det sier det også gjerne om en annen hvis gjenskinn det føler seg bestrålt av. I titler og tiltaleformer som Majestet, Eminense, Eksellense, Magnifisens, Nåde og lignende er dette blitt bevart i forsteinet form og er knapt lenger besjelet av bevissthet; men i full livskraft viser det seg straks igjen når mennesket i dag taler som masse.

Særlig en viss lavere middelstand av ånd og sjel er fullstendig skamløs overfor behovet for hovmod så snart den opptrer under beskyttelse av parti, nasjon, sekt eller kunstretning og får si Vi i stedet for Jeg.
Med et forbehold som sier seg selv og kan bli liggende til side, kan dette hovmodet også kalles forfengelighet; og mange folks og staters sjel beherskes i dag virkelig av følelser der forfengeligheten unektelig inntar en av de fremste plassene. Men mellom dumhet og forfengelighet har det fra gammelt av vært et nært forhold, og kanskje gir det en pekepinn. Et dumt menneske virker som regel allerede forfengelig fordi det mangler klokskapen til å skjule det; men egentlig er ikke engang det nødvendig, for slektskapet mellom dumhet og forfengelighet er umiddelbart: Et forfengelig menneske gir inntrykk av å yte mindre enn det kunne; det ligner en maskin som lar dampen slippe ut gjennom en lekkasje. Det gamle ordtaket «Dumhet og stolthet vokser på samme tre» betyr ikke annet enn dette, liksom uttrykket at forfengelighet «forblinder».

Det er virkelig forventningen om en mindre ytelse vi forbinder med begrepet forfengelighet, for det forfengelige er også tomt og unyttig og står dermed nær det forgjeves. Og denne reduksjonen av ytelsen forventes også der det i virkeligheten finnes ytelse: Forfengelighet og talent er jo ikke sjelden forbundet; men da får vi inntrykk av at enda mer kunne vært utrettet dersom den forfengelige ikke hindret seg selv. Denne seiglivede forestillingen om redusert ytelse vil senere også vise seg som den mest allmenne forestillingen vi har om dumheten.

Som kjent unngås forfengelig atferd imidlertid ikke bare fordi den kan være dum, men først og fremst som en forstyrrelse av anstendigheten. «Selvros stinker», sier et fyndord, og det betyr at skryt, det å tale mye om seg selv og rose seg, ikke bare regnes som uklokt, men også som uanstendig.

Hvis jeg ikke tar feil, hører de kravene til anstendighet som dermed krenkes, til de mangfoldige budene om tilbakeholdenhet og avstand som er ment å skåne selvfølelsen, idet det forutsettes at den ikke er mindre hos den andre enn hos en selv. Slike avstandsbud retter seg også mot bruken av altfor åpne ord, regulerer hilsener og tiltale, tillater ikke at man motsier hverandre uten unnskyldning, eller at et brev begynner med ordet Jeg; kort sagt krever de at visse regler følges, slik at man bare ikke kommer hverandre «for nær». Deres oppgave er å utjevne og jevne ut omgangen, lette nestekjærligheten og egenkjærligheten og liksom opprettholde en middels temperatur i det menneskelige samkvemmet; og slike forskrifter finnes i ethvert samfunn, i det primitive enda flere enn i det høyt siviliserte, ja, også det ordløse dyresamfunnet kjenner dem, noe som lett kan leses ut av mange av dets seremonier.

I disse avstandsbudenes ånd er det imidlertid ikke bare forbudt å rose seg selv påtrengende, men også å rose andre.
Å si rett opp i ansiktet på noen at han er et geni eller en helgen, ville være nesten like uhyrlig som å hevde det om seg selv; og etter dagens følelse ville det ikke være bedre å smøre til sitt eget ansikt og rive seg i håret enn å skjelle ut en annen. Man nøyer seg med bemerkningene om at man ikke akkurat er dummere eller dårligere enn andre, slik det allerede er blitt nevnt!
Det er åpenbart de umåtelige og udisiplinerte ytringene som er bannlyst under ordnede forhold.

Og siden det tidligere var tale om den forfengeligheten som folk og partier i dag hever seg med når det gjelder sin opplysning, må det nå tilføyes at flertallet som lever seg ut – akkurat som den enkelte stormannsgale i sine dagdrømmer – ikke bare har tatt patent på visdommen, men også på dyden og synes seg selv modig, edelt, uovervinnelig, fromt og vakkert; og at det i verden særlig finnes en tilbøyelighet til at mennesker, når de opptrer i stort antall, tillater seg alt som er forbudt for dem hver for seg.
Disse privilegiene til det store Vi gir i dag rett og slett inntrykk av at den økende siviliseringen og temmingen av enkeltpersonen skal oppveies av en i riktig forhold voksende avsivilisering av nasjoner, stater og meningsforbund; og åpenbart trer det frem en affektforstyrrelse, en forstyrrelse av den følelsesmessige likevekten, som i grunnen går forut for motsetningen mellom Jeg og Vi og også for enhver moralsk vurdering. Men er dette – må man vel spørre – fortsatt dumhet, ja, henger det overhodet fremdeles sammen med dumheten på noen måte?

Ærede tilhørere! Ingen tviler på det!

Men la oss heller, før svaret, trekke pusten ved et eksempel som ikke er usjarmerende! Vi alle, om enn først og fremst vi menn og særlig alle kjente forfattere, kjenner damen som absolutt vil betro oss sitt livs roman, og hvis sjel tilsynelatende alltid har befunnet seg i interessante omstendigheter uten at det er blitt noe resultat, som hun snarere først venter av oss.
Er denne damen dum? Et eller annet som kommer fra mangfoldet av inntrykk, pleier å hviske til oss: Det er hun! Men både høfligheten og rettferdigheten krever innrømmelsen av at hun ikke er det tvers igjennom og alltid.
Hun snakker mye om seg selv, og hun snakker i det hele tatt mye.
Hun dømmer svært bestemt og om alt.
Hun er forfengelig og ubeskjeden.
Hun belærer oss ofte.
Som regel er det ikke orden i kjærlighetslivet hennes, og i det hele tatt lykkes ikke livet riktig for henne.
Men finnes det ikke andre slags mennesker som alt eller det meste av dette også gjelder for?
Å snakke mye om seg selv er for eksempel også en uvane hos egoister, urolige mennesker og til og med en type tungsindige.

Og alt dette til sammen gjelder først og fremst ungdommen; hos den hører det rett og slett til vekstfenomenene å snakke mye om seg selv, være forfengelig, belærende og ikke riktig i orden med livet, kort sagt å vise nøyaktig de samme avvikene fra klokskap og anstendighet, uten at den derfor er dum eller dummere enn det naturlig følger av at den ennå ikke er blitt klok!

Mine damer og herrer! Dagliglivets og dets menneskekunnskaps dommer treffer nok som regel, men vanligvis også ved siden av. De er ikke oppstått av hensyn til en riktig lære, men utgjør egentlig bare åndelige bevegelser av tilslutning og avvisning. Også dette eksemplet lærer altså bare at noe kan være dumt uten å måtte være det, at betydningen skifter med sammenhengen noe opptrer i, og at dumheten er tett sammenvevd med annet, uten at det noe sted stikker frem en tråd som lar veven rakne i ett trekk.
Selv genialiteten og dumheten henger uløselig sammen, og forbudet mot å snakke mye og snakke mye om seg selv, under trussel om å bli regnet som dum, omgås av menneskeheten på særegen vis: gjennom dikteren.
Han kan i menneskelighetens navn fortelle at noe smakte ham, eller at solen står på himmelen, kan åpenbare seg selv, røpe hemmeligheter, avlegge bekjennelser, hensynsløst gjøre personlig regnskap (i det minste legger mange diktere vekt på det!); og alt dette ser helt ut som om menneskeheten i dette unntaket tillater seg noe den ellers ville forby seg. Slik snakker den ustanselig om seg selv og har ved hjelp av dikteren allerede fortalt de samme historiene og opplevelsene millioner av ganger, bare med endrede omstendigheter, uten at det har kommet noen fremgang eller meningsgevinst ut av det for den: Skulle den da, i bruken den gjør av sin diktning og i tilpasningen av denne til denne bruken, ikke til slutt også kunne mistenkes for dumhet? Jeg for min del anser det på ingen måte som umulig!

Mellom dumhetens og umoralens anvendelsesområder – det siste ordet forstått i den i dag uvanlige videre betydningen, som nesten er det samme som åndsløshet, men ikke som uforstand – finnes det i alle fall en innviklet identitet og forskjell. Og dette samholdet er utvilsomt slik Joh. Ed. Erdmann på et viktig sted i sitt tidligere nevnte foredrag uttrykte det med ordene at råheten er «dumhetens praksis». Han sa: «Ord er... ikke den eneste fremtredelsesformen for en sinnstilstand. Den samme åpenbarer seg også i handlinger. Slik også dumheten. Ikke bare å være dum, men å handle dumt, å begå dumheter» – altså dumhetens praksis – «eller dumheten in Action kaller vi råhet.» Denne tiltalende påstanden lærer oss intet mindre enn at dumhet er en følelsesfeil – for råhet er jo en slik! Og det fører rett tilbake i retning av den «affektforstyrrelsen» og «forstyrrelsen av den følelsesmessige likevekten» som allerede antydningsvis kunne nevnes uten å ha funnet en forklaring.

Heller ikke forklaringen som ligger i Erdmanns ord, kan stemme helt overens med sannheten; for bortsett fra at den bare tok sikte på det rå, uslepne enkeltmennesket i motsetning til «dannelsen» og på ingen måte omfatter alle dumhetens anvendelsesformer, er råheten heller ikke bare dumhet og dumheten ikke bare råhet. Derfor gjenstår det fortsatt mye å forklare i forholdet mellom affekt og intelligens når de forener seg til «anvendt dumhet», og det må først bringes frem, helst igjen ved hjelp av eksempler.

*

Skal omrissene av begrepet dumhet tre tydelig frem, er det fremfor alt nødvendig å løsne dommen om at dumheten bare eller hovedsakelig er mangel på forstand; det er jo allerede nevnt at den mest allmenne forestillingen vi har om den, synes å være forestillingen om svikt ved de forskjelligste gjøremål, om fysisk og åndelig mangel overhodet.
Det finnes et uttrykksfullt eksempel på dette i våre hjemlige dialekter: betegnelsen av tunghørthet, altså en fysisk feil, med ordet «derisch» eller «terisch», som trolig betyr «tåpelig» og dermed står dumheten nær. For akkurat som der brukes bebreidelsen for dumhet også ellers på folkemunne.

Når en deltaker i en konkurranse svikter i det avgjørende øyeblikket eller gjør en feil, sier han etterpå: «Det var som om jeg var spikret fast!» eller: «Jeg vet ikke hvor jeg hadde hodet!», selv om hodets andel i svømming eller boksing tross alt må regnes som uklart avgrenset. På samme måte vil en som oppfører seg klossete blant gutter og idrettskamerater, bli kalt dum, selv om han er en Hölderlin. Det finnes også forretningsforhold der et menneske som ikke er slu og samvittighetsløst, regnes som dumt. Alt i alt er dette dumhetene som hører til eldre former for klokskap enn den som i dag offentlig holdes i hevd; og hvis jeg er riktig underrettet, sto i gammelgermansk tid ikke bare de moralske forestillingene, men også begrepene om det kyndige, erfarne og vise, altså de intellektuelle begrepene, i forbindelse med krig og kamp.

Slik har enhver klokskap sin dumhet, og selv dyrepsykologien har i sine intelligensprøver funnet ut at det til hver «type ytelse» kan knyttes en «type dumhet».
Hvis man derfor ville søke et mest mulig allment begrep om klokskap, ville disse sammenligningene omtrent gi begrepet dyktighet, og alt som er udyktig, kunne da av og til også kalles dumt; i virkeligheten er det også slik når den dyktigheten som hører til en dumhet, ikke bokstavelig omtales som klokskap. Hvilken dyktighet som står i forgrunnen og på et gitt tidspunkt fyller begrepene klokskap og dumhet med sitt innhold, avhenger av livsformen.

I tider med personlig usikkerhet vil list, vold, skarpe sanser og fysisk behendighet prege begrepet klokskap; i tider med en åndeliggjort – med de dessverre nødvendige forbeholdene kan man også si borgerlig – livsholdning trer tankearbeidet i deres sted. Rettere sagt burde det høyere åndelige arbeidet gjøre det, men i tingenes gang er det blitt til forstandsytelsens overvekt, som står skrevet i den travle menneskehetens tomme ansikt under den harde pannen; og slik har det gått til at klokskap og dumhet i dag, som om det ikke kunne være annerledes, bare knyttes til forstanden og gradene av dens dyktighet, selv om det er mer eller mindre ensidig.

Den allmenne forestillingen om udyktighet som opprinnelig er forbundet med ordet dum – både i betydningen udyktighet til alt og i betydningen enhver vilkårlig udyktighet – har også en ganske slående følge, nemlig at «dum» og «dumhet», fordi de betyr den generelle manglende evnen, av og til kan tre inn for ethvert ord som skulle betegne en bestemt manglende evne. Dette er en av grunnene til at den gjensidige beskyldningen for dumhet i dag er så uhyrlig utbredt. (I en annen sammenheng er det også årsaken til at begrepet er så vanskelig å avgrense, slik eksemplene våre har vist.) Man kan se på bemerkningene som finnes i margen på mer krevende romaner som lenge har sirkulert i det nesten anonyme utlånsbiblioteket; her, hvor leseren er alene med dikteren, uttrykker dommen hans seg helst med ordet «dumt!» eller tilsvarende ord som «åndssvakt!», «tøv!», «ubeskrivelig dumhet!» og lignende.
Og på samme måte er dette de første ordene i forargelsen når mennesket ved teaterforestillinger eller billedutstillinger opptrer som masse mot kunstneren og tar anstøt.

Også ordet «kitsch» bør nevnes her; som første dom blant kunstnerne selv er det mer populært enn noe annet, uten at man, i det minste så vidt jeg vet, kan bestemme begrepet og forklare anvendeligheten, annet enn gjennom verbet «verkitschen», som i dialektal bruk betyr omtrent «å selge under prisen» eller «å sløse bort». «Kitsch» har altså betydningen av for billig vare eller salgsvare, og jeg tror at denne betydningen, naturligvis overført til det åndelige, kan legges til grunn hver gang ordet ubevisst brukes riktig.
Siden salgsvarer og skrot først og fremst inngår i ordet gjennom den med dem forbundne betydningen av udyktig, ubrukelig vare, og udyktigheten og ubrukeligheten også danner grunnlaget for bruken av ordet dum, er det neppe noen overdrivelse å hevde at vi er tilbøyelige til å omtale alt som ikke passer oss – særlig når vi dessuten foregir å akte det som høyt eller skjønnåndet! – som «på en eller annen måte dumt».

Og for å bestemme dette «på en eller annen måte» er det betydningsfullt at bruken av dumhetsuttrykkene er nært gjennomtrengt av en annen bruk, som omfatter de like ufullkomne uttrykkene for det gemene og moralsk motbydelige. Det fører blikket tilbake til noe som allerede én gang har falt det i øynene: skjebnefellesskapet mellom begrepene «dum» og «uanstendig». For ikke bare «kitsch», det estetiske uttrykket av intellektuelt opphav, men også de moralske ordene «søppel!», «motbydelig!», «grusomt!», «sykelig!», «frekt!» er kjerneaktige, uutviklede kunstkritikker og dommer over livet.
Kanskje inneholder disse uttrykkene likevel ennå en åndelig anstrengelse, en betydningsforskjell, selv når de brukes uten forskjell; da trer som det siste det virkelig allerede halvt målløse utbruddet «For en gemenhet!» inn for dem, erstatter alt annet og kan dele verdensherredømmet med utbruddet «For en dumhet!». For det er åpenbart slik at disse to ordene av og til kan tre i stedet for alle andre fordi «dum» har fått betydningen av generell udyktighet og «gemen» betydningen av generell moralsk krenkelse; og lytter man til hva mennesker i dag sier om hverandre, synes menneskehetens selvportrett, slik det uten tilsyn oppstår av gjensidige gruppebilder, bare å være blandet av variasjonene over disse to misfargede ordene!

Kanskje er det verdt å tenke over. Uten tvil representerer begge det laveste trinnet av en dom som ikke når å bli utviklet, en ennå fullstendig uordnet kritikk som riktignok føler at noe er galt, men ikke klarer å angi hva. Bruken av disse ordene er det enkleste og dårligste avvisende uttrykket som finnes; den er begynnelsen på et svar og allerede også slutten. Det er noe av en «kortslutning» ved dette, og det blir mer forståelig når man tar i betraktning at Dum og Gemen, hva de enn måtte bety, også brukes som skjellsord.

For betydningen av skjellsord ligger som kjent ikke så mye i innholdet som i bruken; og mange av oss er kanskje glad i esler, men vil bli fornærmet hvis noen kaller oss et. Skjellsordet representerer ikke det det forestiller, men en blanding av forestillinger, følelser og hensikter som det ikke på noen måte klarer å uttrykke, bare å signalisere. I parentes bemerket har det dette til felles med moteord og fremmedord, og derfor virker slike ord uunnværlige selv om de fullt ut kunne erstattes. Av denne grunnen er det også noe ufattelig opphissende ved skjellsord som riktignok samsvarer med hensikten, men ikke med innholdet; og kanskje viser dette seg tydeligst i ungdommens erte- og spotteord: Et barn kan si «Busch!» eller «Moritz!» og dermed på grunn av hemmelige forbindelser bringe et annet i raseri.

Det som slik kan sies om skjellsord, erteord, moteord og fremmedord, kan også sies om vittige ord, slagord og kjærlighetsord; og det alle disse ellers så ulike ordene har felles, er at de står i en affekts tjeneste, og at det nettopp er deres unøyaktighet og usaklighet som i bruk setter dem i stand til å fortrenge hele områder av bedre treffende, sakligere og riktigere ord. Det finnes åpenbart iblant et behov for dette i livet, og dets verdi skal ikke tas fra det; men det som skjer i slike tilfeller, er utvilsomt dumt og går så å si de samme veiene som dumheten. Denne sammenhengen kan tydeligst studeres ved et hoved- og statseksempel på hodeløshet: panikken.

Når noe virker på et menneske som er for sterkt for det, enten det er en plutselig skrekk eller et vedvarende psykisk press, hender det at dette mennesket plutselig gjør «noe hodeløst». Det kan begynne å brøle, i grunnen ikke annerledes enn et barn, kan løpe «blindt» bort fra en fare eller like blindt styrte seg inn i den; en sprengferdig tilbøyelighet til å ødelegge, skjelle ut eller jamre kan gripe det. Alt i alt vil det i stedet for en hensiktsmessig handling som situasjonen krever, frembringe en mengde andre som tilsynelatende alltid, men altfor ofte også virkelig, er hensiktsløse, ja strider mot hensikten. Man kjenner denne typen motspill best gjennom «panisk skrekk»; men hvis ordet ikke forstås for snevert, kan man også tale om panikker av raseri, begjær og til og med ømhet, slik som overalt der en opphisset tilstand ikke kan få nok på en like levende som blind og meningsløs måte.

At det finnes en tapperhetens panikk som bare skiller seg fra fryktens ved motsatt virkningsretning, ble allerede for lenge siden bemerket av en mann som var like åndfull som tapper.
Psykologisk betraktes det som skjer når panikken bryter ut, som et bortfall av intelligensen og i det hele tatt av den høyere åndelige organisasjonen, i hvis sted et eldre psykisk maskineri kommer til syne; men man kan vel tilføye at det ved lammelsen og avsnøringen av forstanden i slike tilfeller ikke så mye skjer en nedsynking til instinktiv handling, men snarere en bevegelse som går gjennom dette området til et instinkt for den ytterste nød og en siste nødform for handling. Denne handlemåten har den fullstendige forvirringens form, den er planløs og tilsynelatende forlatt av fornuften så vel som av ethvert reddende instinkt; men dens ubevisste plan er å erstatte handlingenes kvalitet med antallet, og dens ikke ubetydelige list beror på sannsynligheten for at det blant hundre blinde forsøk som er bomskudd, også finnes et treff. Et menneske som har mistet hodet, et insekt som støter mot den lukkede halvdelen av vinduet inntil det ved en tilfeldighet «styrter» ut i det fri gjennom den åpne, gjør i forvirringen ikke noe annet enn det krigsteknikken gjør med beregnende overveielse når den «dekker» et mål med en byge av ild eller spredningsild, ja allerede når den bruker kardesk eller granat.
Med andre ord betyr det å la en målrettet handling representeres av en omfangsrik; og ingenting er så menneskelig som å erstatte ordenes eller handlingenes beskaffenhet med mengden.

Nå er det ved bruken av utydelige ord noe som ligner sterkt på bruken av mange ord, for jo mer utydelig et ord er, desto større er omfanget av det som det kan knyttes til; og det samme gjelder usakligheten.

Er disse dumme, er dumheten gjennom dem beslektet med panikkens tilstand, og heller ikke den overdrevne bruken av denne bebreidelsen og lignende vil stå særlig langt fra et psykisk redningsforsøk med arkaisk-primitive – og, som man vel med rette kan si, sykelige – metoder. Og virkelig kan man i den rette bruken av bebreidelsen om at noe sannelig er en dumhet eller en gemenhet, ikke bare gjenkjenne et bortfall av intelligensen, men også den blinde tilbøyeligheten til meningsløs ødeleggelse eller flukt. Disse ordene er ikke bare skjellsord, men representerer et helt skjellsutbrudd. Der noe bare kan uttrykkes gjennom dem, er håndgripelig vold nær. For å vende tilbake til tidligere nevnte eksempler blir bilder i slike tilfeller angrepet med paraplyer (til og med i stedet for den som malte dem), bøker kastes i bakken som om de slik kunne avgiftes. Men også det avmektiggjørende presset er til stede, som går forut og som det skal befri fra: Man «kveles nesten» av sitt sinne; «intet ord er nok» bortsett fra nettopp de mest allmenne og betydningsfattige; man «mister språket», man må «få utløp». Dette er graden av målløshet, ja tankeløshet, som går forut for sprengningen! Den betyr en alvorlig tilstand av utilstrekkelighet, og til slutt innledes utbruddet vanligvis med de dypt gjennomsiktige ordene at «noe endelig er blitt for dumt» for en. Men dette noe er en selv. I tider da stor, handlekraftig energi verdsettes høyt, er det nødvendig også å huske på det som iblant ligner den til forveksling.

*

Mine damer og herrer! I dag tales det mye om en tillitskrise for humaniteten, en krise i tilliten som hittil ennå har vært satt til det menneskelige; den kunne også kalles en panikk som er i ferd med å tre i stedet for sikkerheten om at vi er i stand til å styre våre anliggender i frihet og med fornuft. Og vi må ikke bedra oss selv med hensyn til at disse to moralske og også moralsk-kunstneriske begrepene, frihet og fornuft, som er kommet til oss som kjennetegn på menneskeverdet fra det tyske verdensborgerskapets klassiske tidsalder, allerede siden midten av det nittende århundret eller litt senere ikke lenger har vært helt friske. De er gradvis kommet «ut av kurs», man har ikke lenger visst hva man skulle «stille opp» med dem, og at man lot dem skrumpe inn, har mindre vært motstandernes enn vennenes verk.

Vi må altså heller ikke bedra oss selv med hensyn til at vi, eller de som kommer etter oss, neppe vil vende tilbake til disse uforandrede forestillingene; vår oppgave og meningen med prøvelsene som er pålagt ånden, vil snarere være – og dette er den så sjelden forståtte, smertefullt håpefulle oppgaven til hver tidsalder – å gjennomføre den alltid nødvendige, ja svært ønskelige overgangen til det nye med så få tap som mulig! Og desto mer fordi man har forsømt overgangen til bevarende-forandrede ideer, som måtte finne sted til rett tid, trenger man ved en slik handling hjelpende forestillinger om det som er sant, fornuftig, betydningsfullt, klokt, og dermed i omvendt speiling også om det som er dumt. Men hvilket begrep eller delbegrep om dumheten kan dannes når begrepene om forstand og visdom vakler? Som et lite eksempel på hvor mye anskuelsene forandrer seg med tidene, vil jeg bare nevne at i en tidligere svært kjent psykiatrisk lærebok ble spørsmålet:
«Hva er rettferdighet?»
og svaret på det:
«at den andre blir straffet!»
ført opp som et tilfelle av åndssvakhet, mens de i dag danner grunnlaget for en mye diskutert rettsoppfatning. Jeg frykter altså at selv de mest beskjedne redegjørelsene ikke vil kunne avsluttes uten i det minste å peke på en kjerne som er uavhengig av tidens forandringer. Dermed oppstår det ennå noen spørsmål og bemerkninger.

Jeg har ingen rett til å opptre som psykolog og vil heller ikke gjøre det, men i det minste å kaste et flyktig blikk på denne vitenskapen er vel det første man i vårt tilfelle vil håpe på hjelp fra. Den eldre psykologien skilte mellom sansning, vilje, følelse og forestillingsevne eller intelligens, og for den var det klart at dumhet var en lav grad av intelligens. Dagens psykologi har imidlertid fratatt det elementære skillet mellom sjelsevnene dets betydning, har erkjent den gjensidige avhengigheten og gjennomtrengningen mellom de forskjellige sjelsytelsene og har – dermed gjort svaret på spørsmålet om hva dumhet betyr psykologisk, langt mindre enkelt.

Det finnes naturligvis også etter dagens oppfatning en betinget selvstendighet i forstandsytelsen, men selv under de roligste forhold er oppmerksomhet, oppfatning, hukommelse og annet, ja nesten alt som hører forstanden til, sannsynligvis også avhengig av sinnets egenskaper; dessuten kommer både i den bevegede og i den åndeliggjorte erfaringen en annen gjennomtrengning av intelligens og affekt som nesten er uløselig. Og denne vanskeligheten med å holde forstand og følelse fra hverandre i begrepet intelligens gjenspeiler seg naturligvis også i begrepet dumhet; og når den medisinske psykologien for eksempel beskriver tenkningen hos mennesker med svak intelligens med ord som fattig, unøyaktig, ute av stand til abstraksjon, uklar, langsom, lett å avlede, overfladisk, ensidig, stiv, omstendelig, overbevegelig, forvirret, kan man uten videre se at disse egenskapene dels peker mot forstanden, dels mot følelsen.

Man kan altså vel si: Dumhet og klokskap avhenger både av forstanden og følelsen; og om det ene eller det andre mer, om for eksempel intelligensens svakhet ved åndssvakhet «står i forgrunnen», eller om det hos en eller annen ansett moralsk rigorist er følelsens lammelse, kan overlates til fagfolkene, mens vi lekfolk må hjelpe oss på en noe friere måte.
I livet forstår man vanligvis med et dumt menneske en som er «litt svak i hodet». I tillegg finnes det imidlertid også de forskjelligste åndelige og sjelelige avvikene som selv en uskadd medfødt intelligens kan hemmes, krysses og villedes så mye av at helheten ender i noe som språket igjen bare har ordet dumhet til rådighet for. Dette ordet omfatter altså to grunnleggende svært forskjellige arter: en ærlig og enkel dumhet og en annen som, litt paradoksalt, til og med er et tegn på intelligens. Den første beror snarere på en svak forstand, den siste på en forstand som bare er for svak i forhold til et eller annet, og denne er langt den farligste.
Den ærlige dumheten er litt tungnem og har det man kaller «lang ledning». Den er fattig på forestillinger og ord og klossete i anvendelsen av dem.
Den foretrekker det vanlige fordi det gjennom hyppig gjentakelse preger seg fast i den, og når den først har oppfattet noe, er den ikke tilbøyelig til så raskt å la det tas fra seg igjen, la det analyseres eller selv pirke ved det. Den har overhodet ikke så lite av livets røde kinn! Riktignok er den ofte ubestemt i tenkningen, og tankene stanser lett helt opp overfor nye erfaringer, men til gjengjeld holder den seg også helst til det sanselig erfarte, som den så å si kan telle på fingrene. Kort sagt er den den kjære «lyse dumheten», og hvis den ikke iblant også var så godtroende, uklar og samtidig så uimottakelig for lærdom at den kan drive en til fortvilelse, ville den være et overmåte sjarmerende fenomen.

Jeg kan ikke nekte meg å pynte dette fenomenet med noen eksempler som også viser det fra andre sider, og som jeg har hentet fra Bleulers lærebok i psykiatri: En åndssvak uttrykker det vi ville avfeie med formelen «lege ved sykesengen», med ordene:
«En mann, han holder den andre i hånden, han ligger i sengen, så står det en nonne der.»
Det er uttrykksmåten til en malende primitiv!
En ikke helt skarp tjenestejente betrakter det som en dårlig spøk når man forlanger at hun skal overlate sparepengene sine til banken, der de vil gi renter: Så dum ville ingen være at han i tillegg betalte henne noe for å oppbevare pengene hennes! svarer hun; og i dette kommer det til uttrykk et ridderlig sinnelag, et forhold til penger som man i min ungdom ennå kunne observere enkeltvis hos fornemme gamle mennesker!
En tredje åndssvak får til slutt som symptom skrevet seg til last at han hevder at en tomarksmynt er mindre verdt enn en enmarksmynt og to halve, for – slik lyder begrunnelsen hans – man må veksle den, og da får man for lite tilbake!
Jeg håper ikke jeg er den eneste åndssvake i denne salen som helhjertet slutter seg til denne verditeorien for mennesker som ikke kan passe på når de veksler!

Men for enda en gang å vende tilbake til forholdet til kunsten: Den enkle dumheten er virkelig ofte en kunstner. I stedet for å svare på et stimulusord med et annet ord, slik det en gang var svært vanlig i enkelte forsøk, svarer den straks med hele setninger; og man kan si hva man vil, disse setningene har noe av poesi i seg! Jeg gjentar noen slike svar, idet jeg først nevner stimulusordet:

«Tenne: Bakeren tenner veden.
Vinter: Består av snø.
Far: Han har en gang kastet meg ned trappen.
Bryllup: Er til underholdning.
Hage: I hagen er det alltid fint vær.
Religion: Når man går i kirken.
Hvem var Wilhelm Tell: Man har spilt ham i skogen; det var utkledde kvinner og barn med.
Hvem var Peter: Han gol tre ganger.»

Naiviteten og den store kroppsligheten i slike svar, erstatningen av høyere forestillinger med fortellingen av en enkel historie, den høytidelige fortellingen av overflødige ting, av omstendigheter og tilbehør, og så igjen den forkortende fortetningen som i Peter-eksemplet, er urgamle praksiser i diktningen; og selv om jeg tror at et overskudd av dette, slik det nå er svært på moten, fører dikteren nærmere idioten, kan det dikteriske i sistnevnte heller ikke fornektes, og det kaster lys over at idioten i diktningen kan fremstilles med en særegen glede over hans ånd.

Mot denne ærlige dumheten står nå den pretensiøse høyere i en i sannhet altfor ofte skrikende kontrast. Den er ikke så mye mangel på intelligens som intelligensens svikt fordi den tiltar seg ytelser som ikke tilkommer den; og den kan ha alle den svake forstandens dårlige egenskaper, men har i tillegg også alle dem som forårsakes av et sinn som ikke er i likevekt, er misvokst, ulikt bevegelig, kort sagt ethvert sinn som avviker fra sunnheten.
Fordi det ikke finnes «standardiserte» sinn, kommer i dette avviket, rettere sagt, et utilstrekkelig samspill til uttrykk mellom følelsens ensidigheter og en forstand som ikke strekker til for å tøyle dem. Denne høyere dumheten er den egentlige dannelsessykdommen (men for å imøtegå en misforståelse: Den betyr mangel på dannelse, feilaktig dannelse, feil tilveiebrakt dannelse, misforhold mellom dannelsens stoff og kraft), og å beskrive den er en nesten uendelig oppgave. Den strekker seg inn i den høyeste åndeligheten; for hvis den ekte dumheten er en stille kunstner, er den intelligente dumheten det som medvirker til åndslivets bevegelighet, men særlig til dets ustadighet og resultatløshet. Allerede for år siden skrev jeg om den: «Det finnes rett og slett ingen betydningsfull tanke som dumheten ikke forstår å anvende; den er bevegelig i alle retninger og kan ikle seg alle sannhetens klær. Sannheten derimot har hver gang bare ett klesplagg og én vei og er alltid dårligere stilt.»

Dumheten det her er tale om, er ingen sinnssykdom, og likevel er den den mest livsfarlige, den for selve livet farlige sykdommen i ånden.
Vi burde alle allerede spore den opp i oss selv og ikke først gjenkjenne den i dens store historiske utbrudd.

Men hva skal man kjenne den på? Og hvilket umiskjennelig brennemerke skal man påføre den?! Psykiatrien bruker i dag som hovedkjennetegn for tilfellene som angår den, manglende evne til å finne seg til rette i livet, svikten overfor alle oppgavene det stiller, eller også plutselig overfor én der man ikke ville vente det. Også i den eksperimentelle psykologien, som først og fremst beskjeftiger seg med de friske, defineres dumheten på lignende måte. «Dum kaller vi en atferd som ikke utfører en ytelse der alle betingelser bortsett fra de personlige er til stede», skriver en kjent representant for en av de nyeste skolene i denne vitenskapen. Dette kjennetegnet på evnen til saklig atferd, altså dyktigheten, lar ingenting tilbake å ønske for klinikkens eller apeforsøksstasjonens entydige «tilfeller»; men «tilfellene» som går fritt omkring, gjør noen tilføyelser nødvendige, fordi den riktige eller gale «utførelsen av ytelsen» ikke alltid er så innlysende hos dem.

For det første ligger hele den høyere tvetydigheten ved klokskap og dumhet allerede i evnen til alltid å oppføre seg slik et livsdyktig menneske gjør under gitte omstendigheter; for den «sakssvarende», «sakkyndige» atferden kan bruke saken til personlig fordel eller tjene den, og den som gjør det ene, pleier å holde den som gjør det andre, for dum. (Men medisinsk dum er egentlig bare den som verken kan det ene eller det andre.)
Og for det andre kan det heller ikke nektes at usaklig, ja til og med uhensiktsmessig atferd ofte kan være nødvendig; for objektivitet og upersonlighet, subjektivitet og usaklighet er beslektet med hverandre, og like latterlig som den sorgløse subjektiviteten er, like umulig for livet, ja for tenkningen, er naturligvis en fullstendig objektiv atferd. Å bringe begge i likevekt er til og med en av hovedvanskelighetene i vår kultur.

Og til slutt kunne det også innvendes at ingen iblant oppfører seg så klokt som nødvendig, at hver av oss altså, om ikke alltid, så i det minste fra tid til annen er dum. Derfor må det også skilles mellom svikt og manglende evne, mellom tilfeldig eller funksjonell og varig eller konstitusjonell dumhet, mellom feil og uforstand. Dette hører til det viktigste, fordi livsvilkårene i dag er så uoversiktlige, så vanskelige, så forvirrede at det av enkeltmenneskenes tilfeldige dumheter lett kan oppstå en konstitusjonell dumhet hos helheten.

Slik fører iakttakelsen til slutt også ut over de personlige egenskapenes område til forestillingen om et samfunn beheftet med åndelige feil. Det som psykologisk og reelt foregår i individet, kan riktignok ikke overføres til samfunn, altså heller ikke sinnssykdommer og dumhet; men i dag kunne man vel ofte tale om en «sosial etterligning av åndelige defekter». Eksemplene på dette er temmelig påtrengende.

*

Med disse tilføyelsene er den psykologiske forklaringens område naturligvis igjen blitt overskredet. Den lærer oss selv at klok tenkning har bestemte egenskaper som klarhet, nøyaktighet, rikdom, bevegelighet til tross for fasthet og mange andre som kunne regnes opp; og at disse egenskapene dels er medfødte, dels ved siden av kunnskapene man tilegner seg, også blir ervervet som en slags tenkeferdighet; en god forstand og et dyktig hode betyr jo omtrent det samme. Her er det ingenting å overvinne annet enn treghet og anlegg, det kan også trenes, og det komiske ordet «tankesport» uttrykker ikke engang så dårlig hva det dreier seg om.

Den «intelligente» dumheten har derimot ikke så mye forstanden som ånden til motpart, og hvis man ikke bare vil forestille seg en liten haug følelser ved dette, også sinnet. Fordi tanker og følelser beveger seg sammen, men også fordi det samme mennesket uttrykker seg i dem, kan begreper som tranghet, vidde, bevegelighet, enkelhet og troskap anvendes både på tenkningen og følelsen; og selv om sammenhengen som oppstår av dette, ennå ikke er helt klar, er det nok til å kunne si at også forstand hører til sinnet, og at følelsene våre ikke står uten forbindelse med klokskap og dumhet.

Mot denne dumheten må man virke gjennom eksempel og kritikk.
Den oppfatningen som her fremlegges, avviker fra den vanlige meningen, som slett ikke er feil, men ytterst ensidig, og ifølge hvilken et dypt, ekte sinn ikke skulle trenge forstanden, ja bare ville bli forurenset av den.

Sannheten er at visse verdifulle egenskaper hos enkle mennesker, som troskap, bestandighet, renhet i følelsen og lignende, trer frem ublandet, men egentlig bare gjør det fordi konkurransen fra de andre er svak; og et grensetilfelle av dette møtte vi tidligere i bildet av den vennlig samtykkende åndssvakheten. Ingenting ligger meg fjernere enn med disse redegjørelsene å ville nedverdige det gode, rettskafne sinnet – fraværet av det har til og med en passende andel i den høyere dumheten! –, men enda viktigere er det i dag å sette begrepet om det betydningsfulle foran det, noe jeg riktignok bare nevner på helt utopisk vis.

Det betydningsfulle forener den sannheten vi kan oppfatte i det, med de egenskapene ved følelsen som har vår tillit, til noe nytt, til en innsikt, men også til en beslutning, til en forfrisket utholdenhet, til noe som har åndelig og sjelelig innhold og «avkrever» oss eller andre en atferd; slik kunne man si det. Og det viktigste i forbindelse med dumheten er at det betydningsfulle er tilgjengelig for kritikk både fra forstandens og følelsens side. Det betydningsfulle er også den felles motsetningen til dumhet og råhet, og det allmenne misforholdet der affektene i dag knuser fornuften i stedet for å gi den vinger, smelter sammen i begrepet betydning. Nok om dette, ja, kanskje allerede mer enn det som kan forsvares! For skulle det ennå måtte tilføyes noe, kunne det bare være dette ene: Med alt som er sagt, er det ennå på ingen måte gitt et sikkert kjennetegn for å gjenkjenne og skjelne det betydningsfulle, og det ville vel heller ikke være lett å gi et helt tilstrekkelig.

Men nettopp dette fører oss til det siste og viktigste middelet mot dumheten: beskjedenheten.

Iblant er vi alle dumme; iblant må vi også handle blindt eller halvblindt, ellers ville verden stå stille; og hvis noen av dumhetens farer ville utlede regelen «Avstå fra enhver dom og beslutning om det du ikke forstår nok av!», ville vi stivne! Men denne situasjonen, som det i dag gjøres temmelig mye oppstyr av, ligner en som lenge har vært fortrolig for oss på forstandens område. For fordi vår viten og kunnen er ufullkommen, må vi i alle vitenskaper i grunnen dømme forhastet; men vi anstrenger oss og har lært å holde denne feilen innenfor kjente grenser og forbedre den når anledningen byr seg, slik at det likevel igjen kommer riktighet i vår handling.

Ingenting taler egentlig mot også å overføre denne nøyaktige og stolt-ydmyke dømmingen og handlingen til andre områder; og jeg tror at forsettet «Handle så godt du kan og så dårlig du må, og vær samtidig bevisst feilgrensene for din handling!» allerede ville være halve veien til en lovende utforming av livet.

Men med disse antydningene har jeg allerede en stund vært ved slutten av mine redegjørelser, som, slik jeg på forhånd har anført til mitt vern, bare skulle være en forstudie. Og jeg erklærer meg, med foten på grensen, ute av stand til å gå videre; for bare ett skritt forbi det punktet der vi stanser, og vi ville komme ut av dumhetens område, som selv teoretisk ennå er avvekslende, og inn i visdommens rike, et øde og alminnelig unngått område.

Foredrag på invitasjon fra den østerrikske Werkbund, holdt i Wien 11. mars og gjentatt 17. mars 1937.