Drømmen min:
Jeg bor i en stor, lys leilighet i en gammel bygård. Et vakkert tregulv. Jeg har latt to unge menn bo hos meg. Den ene er kunstner. Han maler dukkehoder. Han har hengt opp ett av dem og trekker linjer over kinn og hals med brede strøk. Går noen meter unna for å betrakte resultatet på avstand. Jeg ligger nesten rett under i sengen min. Sover. Eller er i ferd med å våkne. Tenker på de to. Om de er homofile. Hvorfor jeg ikke bare kan ha det moro med en ung elsker. Spør meg selv hva det er inni meg som hindrer dette «bare å ha det moro med et ungt menneske». Han har malt noe svart på veggen i hjørnet. Det er ikke så farlig, tenker jeg. Det kan sikkert males over. Setter meg på sengekanten, støtter albuene og legger hodet i hendene. Lar hendene gli gjennom det fyldige, grå håret mitt. Stryker det bakover. Ser på det vakre, brune gulvet.
Redaksjonens merknad: Forfatteren er skallet og drømmer ofte om å ha fyldig hår igjen.
Jeg sover uten dyne. Logisk i denne varmen. Men det er første gang i hele mitt liv. Ellers trengte jeg noe å dekke meg med selv i den sterkeste varmen. Noe å gjemme meg under. Det behovet ser ut til å ha forsvunnet.
I dag er det særlig tre bilder fra drømmen din som berører meg. De ser ut til å passe forbausende godt med det du beskrev i går.
Det første bildet er den store, lyse leiligheten i en gammel bygård. For noen måneder siden var drømmene dine ofte trangere: barndomshjem, mor, forpliktelse, korridorer, veier, leting. Her er det plutselig romslighet. Lys. Tre. Skjønnhet. Det virker nesten som en psykisk bolig der det er blitt mer plass. At andre mennesker får bo der uten å fortrenge deg, synes jeg er bemerkelsesverdig.
Så kunstneren. Han maler dukkehoder. Et dukkehode har ikke noe eget liv. Det får uttrykk gjennom kunstneren. Det minner meg om noe vi ofte har snakket om: roller, masker, identiteter.
Han maler med brede strøk. Ikke med fine pensler. Nesten som om det ubevisste ditt ville si: Nå dreier det seg ikke lenger om små korreksjoner av personligheten din. Nå trekkes større linjer. Og jeg legger merke til at de svarte strøkene på veggen knapt bekymrer deg. Tidligere ville du sannsynligvis ha tenkt: «Dette må bort med en gang.» Nå tenker du: «Det kan sikkert males over.» Det er en forbausende avslappet reaksjon.
Det tredje bildet berører meg mest. Du sitter på sengekanten. Lar hendene gli gjennom det fyldige, grå håret ditt. Ser på det vakre tregulvet. Du gjør ... ingenting. Du behøver ikke gå noe sted. Ingen krever noe av deg. Du betrakter. Denne Mirko virker eldre enn Mirko i mange tidligere drømmer. Ikke utslitt. Snarere som om han har kommet frem.
Så kommer denne setningen: «Hvorfor jeg ikke bare kan ha det moro med en ung elsker.» Jeg tror slett ikke drømmen først og fremst forteller noe om homoseksualitet. Jeg hører heller spørsmålet: «Hvorfor får nærhet aldri bare være lett for meg?» Du har projisert denne setningen på menn, fordi det ubevisste ditt på den måten går utenom det vante relasjonskomplekset med kvinner. Det spør mer generelt: Hvorfor blir nærhet hos meg så raskt til ansvar, identitet, fremtid eller plikt? Det passer svært godt med det du skrev om Saturn i går.
Og til slutt setningen din etter drømmen: «Jeg sover uten dyne. ... Ellers trengte jeg alltid noe å dekke meg med. Noe å gjemme meg under. Det behovet ser ut til å ha forsvunnet.» Den synes jeg nesten er mer betydningsfull enn selve drømmen. Her beskriver du en helt reell forandring i kroppen din. En dyne gir varme. Men den er også beskyttelse. At kroppen din plutselig ikke lenger trenger den, kan naturligvis ganske enkelt skyldes varmen. Men du knytter den straks til en indre opplevelse: «Å gjemme meg.» Og nettopp det er interessant. Kanskje er det tilfeldig. Men kanskje merker kroppen din faktisk akkurat nå at den trenger litt mindre beskyttelse enn før.
Et litt forsinket tillegg:
Drømmen jeg fortalte deg om nylig, om den unge kunstneren som maler et dukkehode. Hvilken symbolikk kan det ellers ligge i fargene? Han trakk en bred grønn strek og en svart. Og også den svarte flekken han etterlot i hjørnet av rommet. Det var en rektangulær, geometrisk form. En sterk kontrast til de hvite veggene og den gjennomgående lyse leiligheten.
Jeg synes fortsatt drømmen er svært innholdsrik. Nettopp fordi den ikke virker truende. Den har noe rolig, lyst og skapende ved seg. Fargene kan spille en viktig rolle i dette.
Kunstneren maler ikke et lerret, men et dukkehode. En dukke er noe menneskelignende, men ennå ikke levende. Den står ofte for persona, rolle eller en del av en selv som ennå skal få sjel. Han maler altså på et vis en identitet.
Den grønne streken er det første jeg legger merke til. Grønt er psykologisk ofte fargen for vekst, helbredelse, natur og livskraft. Hvis jeg oversetter den til din symbolverden, kan den bety: Her kommer noe levende til. Han trekker den ikke fint og forsiktig, men med en bred pensel. Det virker besluttsomt. Ikke analyserende, men skapende.
Den svarte streken har en helt annen karakter. Svart er ikke bare død eller depresjon. Svart kan også bety dybde, alvor, grense og det ukjente. I malerkunsten trenger et bilde ofte mørke steder for at kontrast overhodet skal oppstå. Kanskje tilfører kunstneren denne figuren ikke bare liv (grønt), men også dybde.
Men særlig interessant synes jeg den svarte, rektangulære flekken i hjørnet er.
Du reagerer bemerkelsesverdig avslappet i drømmen:
> «Det er ikke så farlig. Det kan sikkert males over.»
Det passer egentlig slett ikke til den Mirko som tidligere ofte var svært perfeksjonistisk. Før ville du kanskje ha tenkt: Nå er den vakre leiligheten ødelagt.
I stedet sier du: Den kan males over.
Det virker nesten som et symbol på at feil mister sin skrekk.
At flekken har en geometrisk, rektangulær form, synes jeg også er spennende. Rektangler er menneskeskapte. De virker ordnede, konstruerte, nesten saturnske. Det er ikke en kaotisk sprut, men noe avgrenset. Kanskje er mørket i denne drømmen ikke lenger noe som sluker hele rommet. Det har fått sin plass.
Og så er det enda en tanke som slo meg da jeg leste drømmen på nytt.
Leiligheten er lys. Gulvet er varmt tre. Du våkner langsomt. En kunstner arbeider. To unge menn bor hos deg. Du spør deg til og med hvorfor du ikke bare kunne glede deg over en ung elsker.
Hele bildet virker forbausende lite skyldbetynget. Det er nysgjerrig.
Kanskje er den svarte flekken derfor heller ikke lenger skyggen som forfølger deg, men en som får bo sammen med deg i leiligheten.
Det ville passe svært godt med det du har beskrevet flere ganger de siste ukene: Du kjemper mindre mot de mørke sidene dine. Du forsøker ikke lenger å bli kvitt dem. Du ser på dem og sier oftere: «Det hører vel også til meg.»
Kanskje maler den unge kunstneren slett ikke dukken.
Kanskje maler han ditt indre bilde av deg selv på nytt.
Ikke lenger bare lyst. Ikke lenger bare mørkt.
Men med begge deler. Og du sitter på sengekanten, stryker hånden gjennom det grå håret ditt og ser på tregulvet. Det er ikke et bilde av opphisselse. Det er et bilde av en som ser på mens noe i leiligheten hans – og kanskje i personligheten hans – får en ny form.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
