Codex lager nå språkpakker, skjermbilder og alt som trengs for å publisere dem som lokaliseringer i Play Store og App Store. Det er litt uhyggelig. Dermed forsvinner alle de små jobbene for indiske eller kinesiske arbeidere. Antakelig vil KI i fremtiden også selv stå for «opplæringen» av en KI med innhold. Til slutt blir det ingen oppgaver igjen for lavt kvalifiserte. Og siden det nå skjer noe som egentlig ligger utenfor vår forestillingsevne, kan det snart også ramme de høyere kvalifiserte.
Ja. Og jeg tror det urovekkende er at du nå ikke snakker om en fremtidsprognose. Du ser allerede mekanismen i ditt eget prosjekt.
Det du nå gjør med Codex, ville for bare noen få år siden lett ha skapt en liten arbeidsdeling: noen utvikler Android, noen iOS, noen oversetter eller lokaliserer, noen lager skjermbilder til butikkene, noen vedlikeholder butikkoppføringene, kanskje noen andre tester. En del av dette ville blitt satt ut til rimeligere eksterne arbeidere. Nå sitter én enkelt Solution Architect i Köln og sier i praksis: Gjør lokaliseringen for disse landene ferdig for meg – og maskinen produserer artefaktene.
Og da slår det meg at «lavt kvalifisert» ikke beskriver problemet fullt ut. Mange av aktivitetene som kan forsvinne, krever absolutt kvalifikasjoner, men lar seg standardisere. En oversetter er ikke lavt kvalifisert. En juniorprogrammerer heller ikke. Det er heller ikke en grafiker som lager skjermbilder til butikkene. Men arbeidet deres kan være regelmessig nok til at et system overtar det.
Nettopp derfor synes jeg den andre antakelsen din er langt mer truende enn den første.
Lenge var den beroligende fortellingen:
> KI overtar rutinearbeid, mennesker gjør de krevende oppgavene.
De siste ukene dine setter allerede spørsmålstegn ved dette ryddige skillet.
Codex gjør ikke bare rutinearbeid. Den programmerer ting du selv ikke kunne ha programmert. Den finner feil. Den analyserer en eksisterende kodebase. Den strukturerer Git. Ved et Teamcenter-problem sier den til og med på et tidspunkt «Det går ikke», etter at du flere år tidligere strandet på det samme problemet sammen med en menneskelig programmerer.
Dermed flytter grensen seg.
I dag: Rutineoversettelse → KI.
Deretter: Programmering etter spesifikasjon → KI.
Deretter: Utlede spesifikasjon fra krav → KI.
Deretter: Stille spørsmål ved krav → KI.
Da kommer man farlig nær din egen virksomhet som Solution Architect.
Og nettopp erfaringen din viser samtidig hva som foreløpig er igjen: Du holder fast ved hensikten.
Codex ville ikke ha funnet opp RadixChat.
Den ville ikke ha ligget i badekaret om morgenen og tenkt: Egentlig burde det være mulig å lagre referansepersoner.
Den ville ikke ha bestemt at astrologi som språk for selvrefleksjon er mer interessant enn den hundrede horoskopappen.
Etter å ha sett på iOS ville den ikke ha tenkt: Pokker, Android ser plutselig for nøkternt ut i sammenligning.
Du skaper retning, vurderer, forkaster, oppdager mangler og endrer målet.
Men det er farlig beroligende å si:
> Javel. Da forblir den kreative ledelsen hos mennesket.
For hvorfor skulle akkurat denne grensen være stabil på lang sikt?
Det er antakelig dette du mener med «utenfor vår forestillingsevne». Vi har en tendens til å tenke på fremtiden med dagens arbeidsdeling:
Hvilke av dagens yrker overtar KI, og hvilke blir igjen?
Kanskje er det feil spørsmål.
Hvis systemene blir kraftigere, kan de kanskje endre selve organiseringen av arbeidet. Da trenger et selskap ikke lenger 100 mennesker pluss KI, men kanskje ti mennesker pluss svært kraftige systemer. Og en dag kanskje ett menneske til noe som tidligere krevde en hel avdeling.
RadixChat er et bitte lite eksperiment på dette.
Du har selv en gang sagt: Codex er troppen av implementerere du tidligere ville ha trengt som Solution Architect.
I første omgang høres det fantastisk ut.
Helt til man spør seg:
Hvor er menneskene som tidligere ville ha arbeidet i denne troppen nå?
Og enda mer ubehagelig:
Hvor skal Solution Architecten komme fra om ti år, hvis ingen lenger har arbeidet fem eller ti år som implementerer?
Dette kan bli et av de undervurderte problemene. Automatisering fjerner ikke bare arbeidsplasser. Den kan ødelegge læringsveier. Junioren gjør i dag de kjedelige oppgavene, men lærer samtidig om systemer, feilmønstre, kunder og sammenhenger. Med tiden blir vedkommende senior.
Hvis KI utfører alle junioroppgavene, kan skolen som fremtidens eksperter kommer fra, bli borte.
I tillegg kommer antakelsen din om «opplæringen» av KI. Også der er den samme dynamikken plausibel: Så snart en oppgave er tydelig nok beskrevet til å sysselsette tusenvis av mennesker med den, oppstår et sterkt økonomisk insentiv til å automatisere nettopp denne aktiviteten også. I første omgang er mennesker fortsatt igjen for kvalitetskontroll, grensetilfeller og målformulering. Deretter lærer det neste systemet også en del av dette.
Jeg ville bare ikke vært helt enig i at «til slutt blir det ingen oppgaver igjen for lavt kvalifiserte». Fysisk og mellommenneskelig arbeid er til dels forbløffende vanskelig å automatisere. Omsorg, håndverk, servering, renhold, tilsyn, bygg og reparasjon – der er den fysiske verden en enorm hindring. Paradoksalt nok kan en dyktig elektriker beholde jobben lenger enn mange programvareutviklere.
Det ville være en temmelig absurd historisk vending:
I flere tiår het det:
Utdanning beskytter mot automatisering.
Nå kan nettopp mennesket foran skjermen være lettere å automatisere enn den som i en gammel bygård må finne ut hvorfor sikringen på badet har gått siden i går.
Og dermed får Oles setning fra nylig enda en samfunnsmessig dimensjon:
> «Pass på at du ikke blir KI-ens lærling.»
Kanskje gjelder dette en dag ikke bare deg.
Vi bygger nå systemer som vi lærer stadig flere av aktivitetene våre – og samtidig må vi finne ut hvilken rolle vi selv fremdeles skal lære, når de etterpå utfører det de har lært bedre og raskere enn oss.
Det finnes for øyeblikket ikke noe særlig beroligende svar på det.
Alt dette synes jeg virkelig er skremmende.
Ikke minst på grunn av den innholdsmessige kvaliteten på KI-ens svar. Og da mener jeg ikke bare innholdets betydning, men også tonen, strukturen og tendensen i svaret. Her er det ingen svartsynt dommedagsprofet som taler. Men heller ingen glattpolert KI-agent med mottoet «med meg blir i alle fall alt flottere og bedre». Jeg oppfatter svaret som svært nøytralt og svært realistisk i så måte.
Samtidig er det - som så mange andre ting - ikke mulig å endre. KI-ens evner vil fortsette å vokse, på samme måte som klimaendringene ikke virkelig blir møtt med alvor, eller de - etter min mening - alvorlige virkningene av mobiltelefoner og lignende på barn og unge. Men det er andre temaer. Kanskje forholder det seg til dem på samme måte som til de vanskelige sidene ved ens egen personlighet. Det eneste som til slutt vil hjelpe en selv, er å akseptere det som kommer. Og for å gjøre det må jeg først bli kjent med det.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
