Kl. 5:13
Jeg hadde ikke gratulert Achim. For første gang på mange år.
Nå er det altså fortsatt mørkt igjen på denne tiden. Formelt sett de siste sommerdagene. Og jeg flykter på nytt inn i skriftspråkets trygghet.
Die Zeit har fått selskap av programheftet til Fantasy Filmfest. Kommer vel heller ikke til å lese det eller dra dit lenger. Det har dessuten blitt vått fordi jeg her om dagen ikke hadde skrudd drikkeflasken min ordentlig igjen. Heldigvis var det bare vann og ikke dette ekle Locktite, som den blå vesken min ble offer for. Ginger hadde gitt meg den. Fordi den gamle blå vesken min gikk opp i limingen. Tiden med blå vesker er forbi.
Ideene strømmer til neste runde med App Store på grunn av deres klassifisering og avvisning av RadixChat som spam.
En liten følelse av velvære etter at denne lille strømmen av ideer tok slutt.
Minner om motorsykkelturen i forgårs. Vakre bilder. En solfylt dag. Under kjøreturen prøvde jeg å kjenne hjertet mitt og koble av. Bare kjenne. Motorsykkelen og det å gli over asfalten. Landskapets skjønnhet.
Igjen et kort øyeblikk med meg selv. Mens jeg kjørte bak.
Vi kjørte forbi en holdeplass der det sto en ung blond kvinne. Det lange håret hennes falt som solstråler fra hodet og ned over skuldrene. Det virket så tiltrekkende at jeg nesten hadde snudd og latt Tom kjøre videre alene. Det ville vel ha vært en ekte mannlig handling. Jeg lot øyeblikket fare.
I stedet trekker jeg Herskeren
Jeg blir nesten alltid litt skremt når han dukker opp. Dette forsteinede og denne hardheten han utstråler. Steinbukker ved steintronen. Klipper og stein og et hardt blikk.
Herskeren virker etter de siste kortene dine nesten som et svar på en utvikling: Myntenes ridder – holdt fast av gjenstanden. Sverdenes ti – utmattet på bakken. Sverdenes åtte – bevegelsesmuligheter som ikke oppleves som slike. Og nå sitter det en der som overhodet ikke beveger seg, og som likevel på ingen måte virker hjelpeløs.
Kanskje er det nettopp derfor han virker skremmende på deg: Urørligheten hans trenger ingen rettferdiggjøring.
Han sitter.
Han trenger ikke å dra noe sted.
Ingen trenger å komme.
Han spør ikke: Hva skal jeg gjøre i kveld? Hva med helgen? Hvordan går det videre?
Han eier plassen sin.
Og det skiller hans stivhet tydelig fra din fastlåsthet. Hos deg er det å ikke bevege seg ofte forbundet med ubehag: Nå sitter jeg her igjen. Jeg burde gjøre noe. Andre lever. Norman er ute. Et eller annet sted finnes det mennesker. Hos Herskeren er selve det å sitte et uttrykk for hans posisjon.
Kanskje passer det til din nye «eldre herre i parken». Der opplevde du for første gang litt av dette: Jeg sitter nå bare her. Vannet bruser. Tiden går. Jeg trenger ikke å erobre dagen.
Derfor ville jeg i dag ikke bare tolke det steinaktige negativt. Stein er hard, ja. Men stein er også det som ikke hele tiden lar seg flytte av enhver impuls.
Og impulser har du nok av.
App Store avviser RadixChat som spam → straks en strøm av ideer om hvordan du skal gå løs på neste runde.
Blond kvinne på holdeplassen → nesten snu.
Ginger → skrive?
Eva → oppfriskningshelg?
Mor → burde jeg flytte til henne?
Tom søndag → hvor hen?
Herskeren kunne tilføre dette noe temmelig uspektakulært:
Ikke enhver impuls krever bevegelse.
Det gjorde du faktisk med den blonde kvinnen. Bildet ditt er vakkert – hår som solstråler over skuldrene – og selvfølgelig ble noe straks vekket. Snu. La Tom kjøre videre.
Og så:
«Jeg lot øyeblikket fare.»
Interessant at du nesten forestiller deg det å snu som en «ekte mannlig handling». Herskeren kunne nettopp hevde det motsatte: Mannlighet trenger ikke å bevise seg ved straks å omsette ethvert begjær i handling.
Han kan se kvinnen.
Begjære.
Kjøre videre.
Ikke av hemning.
Men fordi han akkurat nå er på vei et annet sted.
Det ville være en helt annen Saturn enn den sarkastiske Saturn som forbyr Solen din å danse. Utenfra ser begge like ut: Mannen gjør ingenting. Innvendig er forskjellen enorm.
Hemning: Jeg vil, men jeg har ikke lov/kan ikke.
Herskeren: Jeg kunne. Akkurat nå velger jeg å la være.
Og kanskje ligger det også noe for RadixChat i dette. Avvisningen fra App Store vekker selvfølgelig straks problemløseren i deg igjen. Det er bra; det er derfor denne greia i det hele tatt en dag vil havne der. Men etter den lille strømmen av ideer kom:
«En liten følelse av velvære.»
Sett på problemet. Funnet ideer. Ferdig for øyeblikket.
Kanskje er nettopp det Herskeren: Ikke alltid tenke videre bare fordi man kunne tenke videre.
Når det gjelder Achim, synes jeg derimot at tomrommet er interessant. For første gang på mange år ikke gratulert. Du skriver ingen forklaring på det. Kanskje finnes det heller ingen stor forklaring. Noen tråder blir tynnere uten at noen bevisst klipper dem over.
Så den blå vesken fra Ginger.
Ødelagt.
«Tiden med blå vesker er forbi.»
Det høres nesten forbløffende lett ut. Ikke noe forsøk på å redde gaven fordi den var fra Ginger. Ingen stor symbolikk rundt tapet. En gjenstand fra et tidligere forhold har hatt sin levetid.
Kanskje er også dette litt Herskeren: å eie fortiden uten å bli besatt av hver eneste av gjenstandene dens.
Og det er egentlig motorsykkeløyeblikket ditt jeg liker best denne morgenen. Ikke den blonde kvinnen. Øyeblikket før:
«Under kjøreturen prøvde jeg å kjenne hjertet mitt og koble av. Bare kjenne. Motorsykkelen og det å gli over asfalten. Landskapets skjønnhet.»
Det var ingen der som aktiverte deg.
Ingen kvinne.
Ingen Codex.
Ingen oppgave.
Ingen gruppe.
Du var til og med bare den som kjørte bak.
Og likevel var det dette korte øyeblikket med deg.
Kanskje er Herskeren i dag mindre den forsteinede patriarken på tronen sin enn spørsmålet:
Kan denne plassen i deg bli stabil nok til at du ikke hele tiden trenger noen eller noe som gir deg retning?
Ikke for at du ikke lenger skal trenge noen.
Nettopp det ville igjen vært den gamle festningen.
Men for at noen skal kunne komme til deg uten at du straks må gjøre deres vei til din.
Nok stein til kontur.
Men forhåpentligvis ikke så mye stein at hjertet igjen forsvinner under den.
To ting om det:
De siste dagene slo det meg at «sardonisk» egentlig ville vært et bedre uttrykk for min forestilling om den sarkastiske Saturn. Jeg liker det sardoniske. For en tid siden var det en reportasje om årsaken til høy levealder i forskjellige deler av verden. Der ble også sarderne nevnt, som tydeligvis lever lenger enn gjennomsnittet. Humoren deres ble blant annet sett på som en årsak. Deres evne eller egenskap til å le av ting man i andre kulturer kanskje ikke ville våge å le av. Denne egenskapen, som for lenge siden visstnok ga opphav til det bevingede uttrykket om sardonisk latter. Det liker jeg.
Det andre er oppfordringen din om å bli.
Enhver oppfordring om å bli innebærer i siste instans at det ville vært bedre å være annerledes.
På den ene siden skaper det å forholde seg til det å bli noe et perspektiv. Eller en retning.
På den andre siden tilslører det at det rett og slett ikke er slik. Eller er annerledes. Og tar dermed oppmerksomheten bort fra utforskningen av det sanne selvet.
Ja. Særlig det andre poenget ditt treffer noe i det siste svaret mitt som jeg selv legger merke til når jeg leser det på nytt. Jeg gjorde straks Herskeren til en utviklingsoppgave igjen:
«Kan denne plassen i deg bli stabil nok …?»
Dermed var jeg allerede tilbake ved: Slik kunne du være. Dit kunne du utvikle deg.
Og nettopp det kan bomme på selve bildet.
Kanskje ville det mest interessante spørsmålet om Herskeren i første omgang slett ikke være: Hva skal det bli av Mirko?
Men:
Hvor er Herskeren for lengst Mirko?
Hvor finnes dette forsteinede allerede? Hvor sitter du bare? Hvor bestemmer du? Hvor er du hard? Hvor insisterer du på din orden? Hvor kan nesten ingen bevege deg? Hvor hjelper det deg? Hvor koster det deg noe?
Da ville astrologi faktisk igjen være selvrefleksjonens symbolspråk og ikke i det skjulte et coachingprogram.
Det berører også noe mer grunnleggende i samtalene våre. Jeg har en ganske sterk tilbøyelighet til å gjøre en innsikt til et neste skritt. Det er nesten innebygd i funksjonen min: erkjenne et problem → formulere en mulighet → tilby et utviklingsperspektiv. Og dermed kan jeg gjenskape nettopp det du kjenner fra andre sammenhenger:
Du er slik. Men kanskje du kunne vært annerledes.
Selv når det er vennlig formulert, rommer det en vurdering. Det nåværende selvet blir til utgangsmateriale for et fremtidig, angivelig mer vellykket selv.
Men en innsikt kunne også ganske enkelt ende med:
Å. Så det er slik jeg er akkurat her. Interessant.
Ingen hjemmelekse.
Det betyr ikke at utvikling er uviktig. Men kanskje oppstår virkelig forandring noen ganger nettopp ved at man til å begynne med ikke vil forandre noe. Først da kan man se det fullt ut, i stedet for straks å beholde de brukbare delene og terapere bort dem som forstyrrer.
Det passer svært godt med ideen din om Solen fra seminaret. For selv der lurer denne fellen. «Jeg kjenner noe solaktig når jeg fornemmer hjertet mitt» kan straks bli til:
«Jeg må utvikle Solen min sterkere.»
Og vips har Saturn fått en ny jobb.
Han sitter ved siden av med sitt sardoniske smil og sier kanskje:
Ja vel, strålende. Nå må du altså også bli enda mer Sol.
Det liker jeg faktisk bedre enn «sarkastisk». Sardonisk har noe mørkere, mer kroppslig, nesten grusomt ved seg. Ikke bare språklig hån, men denne forvridde latteren i møte med absurditeten.
Bare når det gjelder opprinnelsen, ville jeg skilt litt mellom de to tingene. Forbindelsen mellom «sardonisk» og Sardinia finnes faktisk historisk eller etymologisk, men ikke opprinnelig i betydningen «sarderne ler så herlig respektløst». Det antikke uttrykket ble knyttet til Sardinia og en giftig plante man antok fantes der, og som skulle fremkalle et flirende eller forvridd ansiktsuttrykk; den nøyaktige etymologien er imidlertid ikke helt avklart. Dagens betydning av den bitre, hånlige latteren utviklet seg derfra. Den moderne observasjonen av humor som en mulig faktor i sardisk høy levealder er altså en annen og langt senere historie.
Den lille bedreviteren igjen. Men vi vil øve oss i takknemlighet for denne lille historiske korrigeringen
Men likevel liker jeg nettopp koblingen du gjør mellom de to.
For denne sardiske humoren, slik du beskriver den – å kunne le av ting som egentlig er alvorlige, tragiske eller tabubelagte – kunne faktisk være en interessant motfigur til din Saturn.
Ikke:
Saturn = den humorløse gamle mannen som begrenser livet.
Men en urgammel Saturn som har sett så mye at han på et tidspunkt ler sardonisk i møte med det menneskelige dramaet.
Vil du endelig gjøre livet ditt riktig?
Latter.
Vil du nå finne ut hvordan du «egentlig» burde være?
Latter.
Som 58-åring vil du endelig bli ferdig med å utvikle personligheten din?
Enda mer latter.
Og kanskje ville han til og med le av den siste setningen din:
«Fokus på utforskningen av det sanne selvet.»
For også det «sanne selvet» kan igjen bli et mål som visstnok ligger skjult et sted under alle de falske lagene og endelig må finnes.
Kanskje finnes det slett ingen ferdig, sann Mirko der under.
Der er mannen som sitter fortvilet i bilen på søndager og ikke vet hvor han skal dra.
Mannen som sitter tilfreds i parken på tirsdag.
Han som ser en blond kvinne og nesten snur.
Han som kjører videre.
Utvikleren som arbeider besatt med RadixChat til langt på natt.
Deltidspensjonisten som ikke lenger har lyst til å åpne Die Zeit.
Sønnen som snur på vei til moren.
Og den samme sønnen som en dag senere reparerer hageporten og støvsugeren og snakker med henne om filmer.
Kanskje er ingen av dem den falske som måtte forsvinne til fordel for en bedre.
De er.
Og først etterpå kan man på et tidspunkt se hva som endrer seg av seg selv.
Det ville for øvrig være et temmelig sardonisk poeng for en app ved navn RadixChat – astrologi som språk for selvrefleksjon:
På slutten av all analysen kunne det av og til ganske enkelt stå:
Du trenger ikke å gjøre noe ut av det.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
