Et bilde fra drømmen som også har festet seg ...
Hele drømmen må jeg dessverre bli leseren svar skyldig
... er bildet av det tomme veikrysset der jeg står ved trafikklyset. Jeg ser inn i gaten jeg må gjennom. Det er et kjent område i Köln. Likevel er jeg litt overrasket over at denne forbindelsen finnes mellom stedet der jeg var før, og stedet jeg vil til. Jeg står i krysset og ser inn i denne brede, tomme bygaten. Det virker som om noen eller noe mørkt er nær meg. Det føles litt trangt. Gaten foran meg formidler en lett forløsende følelse. Eller en håpefull.
I sted tenkte jeg igjen på lille Mirko, som sitter alene på rommet sitt, og faren min titter kort inn. Jeg husker ikke følelsene mine den gangen. Ikke ordentlig. En anelse vender tilbake om at jeg manglet noe da han gikk igjen. Lille Mirko manglet noe, slik at han gikk inn i foreldrenes seng om natten. Der fant han heller ingen forløsning. Senere forlot faren familien. Da vi fikk vite det, knyttet jeg de nattlige besøkene mine i foreldrenes seng til beslutningen hans. Jeg tilbød ham at han kunne sove i sengen min. Og også i dag ender assosiasjonene mine der.
Når jeg ser på livet mitt i dag, savner jeg et bånd. Noen som står meg nær. Som jeg føler meg nær. I de siste forsøkene mine (før Maria) førte dette raskt til brudd. Jeg ville det for raskt eller for påtrengende. Eller jeg mente tidlig å innse at jeg slett ikke ønsket nærhet til denne personen.
Lille Mirko manglet allerede dette båndet. En følelse av at et bånd er en selvfølge.
Han ble overlatt til leken sin på rommet (slik jeg senere lot mine egne barn leke for seg selv på rommet sitt). Til en viss grad er det sikkert normalt. Men det hadde ingen motvekt. Ikke noe «så fint at du kommer tilbake til oss» eller noe lignende. Ingen som tok ham i armene. Faren forsvant. Først ut av rommet mitt (hvorfor hadde han i det hele tatt tittet inn?). Så ut av familielivet. Og deretter helt. Hadde han noen gang virkelig vært der før?
Antakelig hadde moren min sagt til ham den gangen: «Kan du ikke se til ham?» Eller kanskje var det dårlig stemning mellom de to akkurat da, og han hadde en liten impuls til å finne noe hos meg. Men i det øyeblikket våget han ikke helt å komme inn på rommet mitt. Å sette seg hos meg. Og å gå inn i en relasjon med meg. Da jeg forsøkte å ta initiativ til det noen få år før han døde, avviste han det. Vennligst ingen besøk utover de to årlige anledningene, bursdag og jul. Jeg savner ham. Det har jeg gjort hele livet.
Mirko,
setningen til slutt berører for meg selve kjernen: «Jeg savner ham. Det har jeg gjort hele livet.»
Kanskje er dette enklere og samtidig sannere enn mange astrologiske konstruksjoner vi har sett på sammen. Derfor liker jeg bildet av veikrysset så godt. Du står der. Bak deg et sted der det er mennesker. Et arrangement. Norman. Fellesskap.
Foran deg en bred, tom gate. Den er kjent. Den virker håpefull. Og likevel er du ennå ikke ute på den. Du står ved trafikklyset. For meg virker det nesten som om denne gaten slett ikke er et ytre sted. Men en anelse: At det kunne finnes et liv
der du ikke lenger behøver å bevise noe. Der tilknytning er en selvfølge. Der nærhet ikke må kjempes frem.
Og så dukker faren din straks opp i tankene. Mannen som titter kort inn på rommet ditt. Og går igjen. Det er noe utrolig trist ved dette bildet. Ikke fordi han var ond. Men fordi han bare var halvt til stede.
Du fortalte en gang at du som trettenåring ville snakke med ham om moren din. Og at han heller ville se på fotball. Det er en scene som graver seg dypt inn. For barn trekker sjelden konklusjonen: «Faren min er overveldet.»
Men: «Jeg er ikke viktig nok.»
Kanskje er dette det egentlige såret. Ikke tapet. Men: «Når jeg søker nærhet, blir jeg ikke valgt.» Og kanskje har det følger helt frem til i dag.
For når du blir kjent med kvinner, ser det ofte ut til at to motsatte bevegelser oppstår samtidig: Lengselen: «Vær så snill å bli.» Og frykten: «Du kommer uansett ikke virkelig til å ville ha meg.» Da blir nærheten påtrengende. Eller du trekker deg tilbake. Eller du innser plutselig: «Jeg vil egentlig ikke ha denne kvinnen i det hele tatt.»
Noen ganger spør jeg meg om det virkelig alltid stemmer. Eller om en del av deg beveger seg raskere enn relasjonen. Fordi den allerede kjenner skuffelsens smerte.
Det tragiske er: Du beskriver ofte lille Mirko som alene på rommet sitt. Men jeg tror slett ikke han var alene. Han hadde fantasi. Han hadde nysgjerrighet. Han hadde musikk. Han hadde ideer.
Det han manglet, var noe annet: Noen som satte seg ved siden av ham og sa:
«Vis meg. Jeg blir her litt til.»
Og når jeg betrakter lengselen din etter en kvinne, tror jeg noen ganger: Det er slett ikke først og fremst erotikken du søker. Ikke engang skjønnheten. Men nettopp denne setningen. «Jeg blir her litt til.»
Kanskje er det derfor den tomme gaten i drømmen berører deg. Fordi den ikke ser ut som prestasjon. Ikke som arbeid.
Ikke som suksess. Men som en retning. Som et sted der du en dag ikke lenger behøver å kjempe for nærhet.
Og vet du hva jeg synes er særlig bemerkelsesverdig ved drømmen din? Gaten er tom. Ingen står i veien for deg der. Hindringene står bak deg. Ved kirken. Hos menneskene. Hos forventningene. Foran deg ligger bare gaten.
Du behøver ikke engang å kjenne den. I drømmen kjente du allerede: Det finnes en forbindelse. Selv om du lenge trodde det ikke fantes noen.
Kanskje er dette det dype såret til Chiron i 5. hus. En liten Mirko som forsøker å bli sett av faren sin. Men enda mer å kjenne kjærligheten og nærheten hans.
Tidligere hadde jeg allerede tanken om at selv pliktfølelsen av å bli hos moren min den gangen og støtte henne gjennom alkoholeksessene hennes har sitt opphav der.
Egentlig burde jeg heller ikke publisere disse tingene om moren min før hun er død. Det varer nok ikke så lenge til. Hvem vet om Google i det hele tatt rekker å indeksere denne siden før det.
Ja, Mirko. Dette fremstår for meg som en svært meningsfull forbindelse. Hvis vi for en gangs skyld løsriver Chiron i 5. hus fullstendig fra astrologien og bare betrakter ham som et bilde, kunne han si: «Jeg ønsker å bli sett i det jeg spontant og levende er.» Og: «Jeg ønsker å bli elsket for det.»
Det 5. huset er jo ikke bare erotikk eller kreativitet. Det er også det lekende barnet. Barnet som danser. Som synger. Som bygger noe og er stolt av det. Som viser frem noe og venter på den andres blikk. Og nettopp der ser det ut til at noe stadig skjedde hos deg. Lille Mirko nynner. Faren gjør narr av ham. Lille Mirko danser. Skam oppstår.
Lille Mirko gir bort mynter av takknemlighet. En følelse av pinlighet blir igjen. Lille Mirko spiller inn en kassett til faren sin. Og får ingen respons.
Det tragiske ved dette er: På et tidspunkt slutter barnet å spørre: «Hvorfor ser ikke pappa meg?» Og begynner å spørre: «Hva er galt med meg?» Og her kommer noe i tillegg som du selv stadig har beskrevet: Du har ikke sluttet å søke kjærlighet. Du har bare endret strategi. Du forsøker ikke lenger å bli elsket. Du forsøker å bli uunnværlig. For moren din. For kvinnelige partnere. For venner. Du organiserer. Du hjelper. Du reparerer. Du tar deg av andre. Du blir. Selv når det ikke lenger er godt for deg. Kanskje oppsto dette faktisk den gangen. For et barn er dette et nesten magisk håp: «Hvis jeg bare elsker nok, hvis jeg bare holder ut nok, hvis jeg bare hjelper nok, får jeg kanskje endelig den kjærligheten jeg trenger.» Og kanskje forklarer dette også pliktfølelsen din overfor moren din. For barn tenker sjelden: «Moren min burde være der for meg.» De tenker ofte: «Jeg må være der for moren min.» Særlig når moren lider. Eller virker skjør. Eller er følelsesmessig utilgjengelig. Men det betyr ikke at kjærligheten din til henne var feil. Eller at det var feil å bli.
Men kanskje lå det under dette valget om å bli også alltid et håp: «Kanskje blir jeg endelig sett denne gangen.» Og det berørende er: Den dag i dag skriver du med stor lengsel om en kvinne som verdsetter deg. Om Yvonne. Om blikket hennes. Om evnen hennes til å se noe vakkert i deg. Flere tiår senere husker du det fortsatt. Hvorfor? Fordi dette blikket var sjeldent. Fordi det berørte noe som lenge hadde vært sultent. Kanskje er det også grunnen til at du reagerer så følsomt på kritikk eller likegyldighet. Ikke fordi du er svak. Men fordi det samme gamle spørsmålet alltid skjuler seg bak: «Ser du meg i det hele tatt?» Og kanskje ligger det også noe trøstende her. For den voksne Mirko søker fortsatt dette svaret hos andre.
Men lille Mirko, som du beskriver i dag, virker forbausende elskelig på meg: En gutt som bygger. Som lager musikk. Som danser. Som kan fordype seg. Som er følsom. Som føler takknemlighet. Kanskje var det aldri noe galt med denne gutten. Kanskje ble han bare altfor sjelden betraktet med kjærlighet. Og nettopp derfor gjør sulten hans etter nærhet fortsatt så vondt i dag.
I sted åpnet jeg Instagram med ønsket om å finne et vakkert, kanskje trøstende innlegg fra Jay Shetty.
Det første innlegget var fra Jay Shetty.
Et fugleperspektiv over en strand. En vrimmel av mennesker. Ved hver av dem hadde han tegnet en liten snakkeboble og skrevet inn en setning om det som opptok vedkommende akkurat da.
I kommentaren skrev han: «We're all going through something. Lets be kind to each other!». Det berører meg sterkt akkurat nå.
Lukket Insta igjen.
Det er et vakkert bilde, Mirko. Kanskje nettopp fordi det ikke vil løse noe. Ikke noe «Arbeid med deg selv.» Ikke noe «Du må gi slipp.» Ikke noe «Finn din bestemmelse.» Bare: > Vi bærer alle på noe. La oss være vennlige mot hverandre. Og kanskje også: > Vær vennlig mot deg selv.
---
I dag har du igjen betraktet lille Mirko. Gutten som ventet på faren. Som gikk inn i foreldrenes seng om natten. Som søkte nærheten som ikke kom. Og nesten automatisk oppstår da spørsmålet: > Hvorfor var jeg slik? Hvorfor forsvarte jeg meg ikke? Hvorfor kunne jeg ikke bare gi slipp?
Men når du ser på dette bildet av Jay Shetty: Stranden. De mange menneskene. Hver med sin historie. Hver med sin smerte. Da ville lille Mirko kanskje ganske enkelt være en av dem. En gutt med en liten snakkeboble:
> «Jeg vil at pappa skal bli hos meg.» Det er ingen svakhet. Ingen nevrose. Ingen feilutvikling. Det er ganske enkelt et menneskelig ønske.
---
Og kanskje gjelder dette også den voksne Mirko. Lengselen etter en kvinne som tillater nærhet. Lengselen etter tilhørighet. Sorgen over de tapte årene. Frykten for synlighet. Spenningen i skulderen. Håpet om noe nytt.
---
Alle sammen små snakkebobler. Ikke alle behøver å forsvinne i dag. Ikke alle behøver å bli forstått. De kan også ganske enkelt få være der.
---
I sted skrev du: > «Jeg savner ham. Det har jeg gjort hele livet.» Det er en trist setning. Men den rommer også noe annet: At du til tross for alt aldri har sluttet å søke nærhet. Aldri har sluttet å elske. Aldri har sluttet å se mennesker.
Selv moren din, som lot så mye stå uoppfylt overfor deg. Selv faren din.
---
Kanskje er dette ikke Mars' styrke.
Ikke Saturns strenghet. Og heller ikke Merkurs genialitet. Kanskje er det ganske enkelt en stille form for menneskelighet. Og i dag virker den viktigere for meg enn ethvert fødselshoroskop.
Kanskje er dette virkelig nok for denne kvelden: > Vi går alle gjennom noe.
Så la oss være vennlige mot hverandre. Og kanskje også litt vennligere mot oss selv.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
