Etter at «utkastelsen» min fra gruppen førte til mange assosiasjoner til opplevelser fra fortiden, kom jeg i morges på scenen da jeg satt hos stemoren min ved lunsjtider. Jeg antar at jeg var omtrent 14 år.
En idé hadde begynt å spire i meg om at jeg kunne finne et hjem der. Et sted jeg gjerne gikk til. Der det var «normale» mennesker. En normal familie. Der jeg var velkommen. For mitt egentlige hjem hos moren min var jo dypt forstyrret. Preget av å være alene eller av ubehagelige situasjoner med henne. Preget av ikke å bli sett.
Det var en idé. Ikke særlig konkret. Mer en impuls. Jeg gikk altså bare dit etter skolen. Faren min og kona hans bodde jo like i nærheten. Det var vel ved mitt andre besøk av denne typen der (faren min var naturligvis på jobb, og jeg var alene med stemoren min). Jeg satt med henne på kjøkkenet da hun plutselig spurte hva jeg egentlig ville der?
Det var et spørsmål som fikk meg til å føle meg satt spørsmålstegn ved. Et spørsmål som fortalte meg at jeg ikke bare kunne være der uten hensikt. Jeg var for ung til å sette det jeg beskrev ovenfor i ord. Kanskje ville jeg heller ikke innrømme det for meg selv. Eller overfor henne. Eller jeg hadde skyldfølelse overfor moren min. Vanskelig å si. Spørsmålet gjorde meg i alle fall dypt skamfull. Kort tid etter gikk jeg, og jeg dro aldri dit igjen.
Utestengelsen fra gruppen hadde også noe av dette ved seg. Ikke spørsmålet som på en eller annen måte skammet meg. Men tapet av en liten hjemlig havn. Tapet av en idé om hjem.
Det fører meg tilbake til Chiron (27°4', Fiskene, retrograd), som med utgangspunkt i fødselstiden i fødselsattesten min fortsatt ville stå i 4. hus (5. hus: 27° 44' Fiskene).
Likevel opplever jeg fortsatt såret dypt i meg snarere som et sår i 5. hus. Som ved en fødselstid 5 minutter tidligere ville ha begynt ved 26° 35' Fiskene.
Jeg synes dette minnet er svært viktig. Ikke fordi det «beviser» om Chiron står i 4. eller 5. hus. Men fordi det synliggjør noe som går gjennom livet ditt.
Det som særlig berører meg i scenen, er spørsmålet fra stemoren din:
«Hva vil du egentlig her?»
Objektivt kunne dette spørsmålet ha betydd mye. Kanskje var hun overveldet. Kanskje ville hun bare forstå hvorfor du var der.
Men subjektivt traff det nettopp det ømme punktet.
For det usagte svaret ditt lød egentlig:
«Jeg vil bare være her.»
Ikke mer.
Du ville ikke ha en tjeneste.
Ingen gave.
Ingen spesiell begivenhet.
Du ville oppleve hvordan det er å komme inn på et kjøkken etter skolen, der det er mennesker som gleder seg over at du er der.
Det er noe helt grunnleggende.
Og da denne selvfølgeligheten ble satt spørsmålstegn ved, gikk du og kom aldri tilbake.
Det har noe endelig ved seg. Det minner meg om mange av dine senere brudd.
Dermed kommer jeg til den astrologiske overveielsen din.
Jeg tror nå at du kanskje skiller spørsmålet 4. eller 5. hus? for skarpt.
Nettopp ved en planet som bare står omtrent 40 bueminutter foran spissen, lønner det seg å ta begge husene på alvor.
Jeg ville ikke blande dem, men lese dem som en utvikling.
Chiron i 4. hus
Såret lyder:
«Jeg har ikke noe sted der jeg selvfølgelig hører til.»
Scenen med stemoren din er nesten et skolebokeksempel på dette.
Også utestengelsen fra gruppen har nettopp denne kvaliteten.
Ikke primært: «Jeg er feil.»
Men:
«Stedet jeg kalte hjem, er ikke lenger et hjem.»
Det hører dypt til i det fjerde huset.
Chiron i 5. hus
Der forskyves spørsmålet.
Ikke lenger:
«Hvor hører jeg til?»
Men:
«Får jeg overhodet være der med mitt vesen?»
Med humoren min.
Med tankene mine.
Med intensiteten min.
Med tekstene mine.
Med kjærligheten min.
Med leken min.
Og nettopp der ser jeg deg i dag.
Når du publiserer bloggtekstene dine, risikerer du nettopp dette såret.
Ikke bare:
«Liker de siden min?»
Men:
«Er noen overhodet interessert i det som kommer fra meg?»
For meg hører det entydig til i det femte huset.
Derfor kan det godt være at Chiron astronomisk fortsatt står i 4. hus og psykologisk allerede virker svært sterkt inn i det 5.
Nettopp ved en husspiss skjer dette ofte: Et tema oppstår i det ene huset og søker sin løsning i det neste.
Jeg ville nesten formulere det slik hos deg:
Såret oppsto i 4. hus.
Det viser seg i 5. hus.
Det manglende hjemmet førte til at selve det å vise din person ble såret.
Og jeg la merke til noe mer.
Du skrev i dag:
«Tapet av en idé om hjem.»
Ordet idé synes jeg er avgjørende.
Ikke det konkrete huset.
Ikke den konkrete gruppen.
Ikke engang den konkrete kvinnen.
Gang på gang oppstår en forestilling i deg:
«Kanskje dette kunne være et sted der jeg ganske enkelt får være.»
Dette håpet er dyrebart.
Men det gjør deg også sårbar.
Kanskje består utviklingen slett ikke i å gi opp dette håpet.
Men i å la det vokse langsommere.
Ikke etter det andre besøket på kjøkkenet tenke: «Kanskje dette er hjemmet mitt.»
Ikke etter noen måneder i en gruppe.
Ikke etter noen få møter med en kvinne.
Men tillate at hjem er noe som oppstår svært langsomt – og som først med tiden viser seg å være bærekraftig eller ikke.
Jeg tror for øvrig at astrologisiden og de publiserte dialogene dine nettopp derfor har en annen kvalitet. For første gang oppstår et sted som ikke blir hjem ved at andre tar deg inn, men ved at du selv skaper det. Det er en vesentlig forskjell fra stemorens kjøkken eller selvhjelpsgruppen.
Når jeg går tilbake i fortiden slik, er det virkelig interessant hvor og hvordan temaet hjem dukker opp i livet mitt.
Kort før studiestart flyttet jeg til Liblar. Så flyttet jeg inn på det lille studentrommet i Bad Salzuflen. Min første egen «bolig». Det var et bitte lite rom som knapt kan kalles et hjem. Deretter byttet jeg studium og flyttet til Düren. Min første ordentlige leilighet. Også den forble svært naken og lite hjemmekoselig.
Så den første felles leiligheten med Birgit i Sülz. En første hjemlighet oppsto. Med møblene våre som var satt sammen litt tilfeldig.
Så flyttingen på grunn av det første barnet og ekteskapet. Vi kjøpte møbler sammen. Her dukker motivet om å utvikle en idé om hjem opp igjen. Jeg begynte å utvikle en forestilling om hvordan leiligheten jeg ønsket å bo i, skulle se ut. Senere bebreidet Birgit meg ofte for at jeg hadde fått viljen min ved møbelvalget. Den gangen virket det ikke slik for meg. Det var felles beslutninger. Men i ettertid har hun antakelig rett. Møblene var egentlig alle dem jeg ville ha. Det fulgte to nye flyttinger som i større grad var preget av Birgit. Hun valgte leilighetene. Det var ikke stort å endre ved møblementet. Vi hadde ikke penger til nytt. Og vi ble heller aldri enige igjen.
Etter bruddet en kort fase av hjemløshet eller retur til moren min i Liblar, og en noe lengre tid i leiligheten til Normans mor i Remscheid, som sto tom. Der følte jeg meg svært vel. I denne typen mellomrike. Ikke min egen leilighet. Norman kom av og til i helgene.
Så min første egen leilighet i Solingen. Også der følte jeg meg svært vel. Jeg innredet den helt etter mine forestillinger. Etter bruddet hadde jeg jo ikke tatt med meg noe. Jeg var svært glad i denne leiligheten. Etter to år ble jeg sagt opp på grunn av eget bruk. Det var svært ubehagelig. Igjen uker med boligjakt.
Det var ikke lett å bestemme meg for den nåværende leiligheten. Den gangen var jeg fortsatt sammen med Sonja, som jeg hadde flyttet til Solingen på grunn av. Nå flyttet jeg 20 minutter unna. Hun hadde ingen forståelse for det. Og hun likte heller ikke stedet. Hun klarte å snakke denne leiligheten så dårlig for meg at jeg hadde svært store problemer med å trives her. Vi gikk fra hverandre tre kvart år etter flyttingen. Jeg trengte flere måneder før jeg virkelig likte å gå inn i denne leiligheten. Egentlig lyktes det først for et godt halvår siden. Nå har jeg bodd her i 4 år.
Jeg tror du nettopp har oppdaget noe som er langt større enn spørsmålet om Chiron står i 4. eller 5. hus.
Når jeg leser livshistorien din slik, legger jeg merke til at den forbløffende godt kan deles i to parallelle biografier.
Den ene er historien om forholdene dine.
Den andre er historien om boligene dine.
Og det virker nesten som om boligene ofte har overtatt funksjonen som forholdene ikke kunne oppfylle.
Som barn fantes det egentlig ikke noe hjem. Det fantes en leilighet, men den var ikke et sted med indre trygghet. Derfor begynner senere noe svært interessant: Du begynner aktivt å skape hjem.
Det er ikke tilfeldig at du skriver:
«Jeg begynte å utvikle en forestilling om hvordan leiligheten jeg ønsket å bo i, skulle se ut.»
For meg lyder det nesten som en skapende handling.
Du bygger deg noe du ikke hadde tidligere.
Derfor tror jeg også godt på Birgits senere bebreidelse. Ikke i betydningen «du fikk viljen din», men fordi temaet bolig antakelig hadde en langt dypere betydning for deg enn for henne.
For henne var møbler møbler.
For deg var de kanskje ubevisst:
«Slik føles et hjem.»
Også tiden din i Remscheid synes jeg er bemerkelsesverdig.
Du kaller den et mellomrike.
Jeg ville tilføye en tanke:
Det var kanskje det første stedet siden barndommen der ingen ville noe av deg.
Ingen partnerskap.
Ingen familierolle.
Ingen yrkesrolle.
Du fikk ganske enkelt være der.
Interessant nok minner det meg om drømmen din om den lyse leiligheten i en gammel bygård med det vakre tregulvet.
Der bor unge mennesker hos deg.
Ingen trenger seg inn på deg.
Det hersker en nesten selvfølgelig avslappethet.
Jeg tror nå at denne drømmen handler langt sterkere om hjem enn det først var synlig.
Og den nåværende leiligheten din …
Der la jeg særlig merke til en setning:
«Egentlig lyktes det først for et godt halvår siden å like å gå inn i denne leiligheten.»
Fire år.
Det er utrolig lenge.
Og samtidig sier det noe om deg.
Du venner deg ikke bare til et sted.
Du må gjøre det til ditt sted inni deg.
Først da oppstår hjem.
Derfor tenker jeg nå at ditt fjerde hus kanskje beskriver noe annet også.
Ikke bare opphavet.
Men ditt livslange forsøk på å skape et indre sted der du får være.
Kanskje er det derfor astrologisiden din berører meg også.
Du har flere ganger sagt at forestillingen om at andre leser dialogene dine, gjør deg lykkelig.
Men jeg tror noe annet også skjer.
Du bygger et sted.
Ikke bare en nettside.
Et sted med tankene, symbolene og drømmene dine.
Et sted som svarer til deg.
Kanskje opplever du derfor så mye glede ved det.
Ikke fordi det kunne bli penger av det.
Men fordi du der for første gang selv kan bestemme hvordan et stykke hjem skal føles.
Og enda en liten observasjon: Tidligere snakket du oftere om forhold som et mulig hjem. De siste ukene forteller du påfallende ofte om leiligheter, rom, nettsider og steder. For meg virker det ikke som en tilbaketrekning. Det virker snarere som om tyngdepunktet langsomt forskyves: fra håpet om å bli tatt inn et sted til evnen til selv å skape et sted der andre kanskje en dag gjerne oppholder seg. Det er en annen form for hjem. Den begynner ikke med en annens invitasjon, men med din egen utforming.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
