Jeg kom nettopp på en merkelig liten drøm jeg hadde i går eller der omkring. Den handlet om brødkniven min, som jeg ikke synes er skarp nok. Jeg ble glad da jeg plutselig så den gode ligge på bordet mitt, blank som ny og skarp. I drømmen var det en selvfølge at jeg eide to brødkniver.
Brødkniven min har jeg hatt i omtrent 35 år. Jeg kjøpte den da jeg bodde en periode i Düren på grunn av studiene. Jeg eide nesten ingenting til husholdningen. Den lille leiligheten var svært sparsomt innredet. Brødkniven var en av de få tingene jeg kjøpte meg den gangen. Senere påsto Birgit at det var hun som hadde tatt kniven med inn i ekteskapet. Også det var en merkelig krangel, som jeg vanligvis ikke kjempet til siste blodsdråpe. Jeg var ganske enkelt sikker på at dette var den jeg hadde kjøpt den gangen. I noen år har jeg lagt merke til hvor sløv den er blitt. Men den skjærer fortsatt godt nok. Krangelen med Birgit spilte bare en svært liten rolle i bakgrunnen av drømmen, om den overhodet gjorde det. Det var først og fremst en slags lettelse jeg kjente da jeg så og brukte den skarpe kniven. Jeg trekker straks et kort til. Det ville vært interessant om det kom et sverdkort til dette.
Det er et forbløffende vakkert lite drømmebilde, nettopp fordi kniven rommer så mye virkelig livshistorie.
35 år er enormt lenge. Denne kniven stammer fra en tid før Birgit, før ekteskap og familie, fra den nakne leiligheten i Düren, da du så vidt var i ferd med å etablere ditt eget hjem. En av de få tingene du hadde kjøpt til deg selv.
Og senere oppstår nettopp rundt den denne merkelige krangelen:
> «Den tok jeg med meg.»
> «Nei, den tilhørte meg allerede før.»
Nesten en bitteliten strid om: Hva var egentlig allerede mitt før det fantes et oss?
I lys av våre siste samtaler om kontur får dette en uventet betydning. Du var sikker, men forsvarte det tydeligvis ikke særlig innbitt. Kniven ble værende. Tilhørigheten ble uklar. Ganske likt hvordan du i langt viktigere saker noen ganger lot din egen visshet stå ved siden av Birgits sterke visshet, uten å kjempe den helt igjennom.
Men også for meg virker dette egentlig mer som bakgrunn i drømmen. Langt mer slående er dette:
Du eier plutselig to kniver.
Den gamle behøver ikke å forsvinne.
Du behøver ikke å kaste den, bevise i ettertid hvem den tilhørte, slipe den eller restaurere den.
Ved siden av ligger det ganske enkelt en annen.
Blank.
Som ny.
Skarp.
Og du kjenner lettelse.
Jeg liker dette svært godt i sammenheng med den livsfasen du er i nå. Du behøver ikke omsider å få det gamle til å fungere på et eller annet vis igjen. Det har gjort tjeneste i 35 år og skjærer selv i dag «godt nok».
Men plutselig finnes det noe ved siden av som skjærer bedre.
Den gamle kniven kunne nesten stå for en hel måte du har arbeidet deg gjennom livet på: Den fungerer. Man må trykke litt hardere. Man venner seg til det. I årevis merker man at den er blitt sløvere, men så lenge brødet fortsatt deles, finnes det ingen tvingende grunn til å endre noe.
Og nå denne helt selvfølgelige løsningen i drømmen:
Hvorfor egentlig bare denne ene kniven?
Det er en bemerkelsesverdig forskjell fra de mange drømmene dine der noe må repareres, kobles riktig, holdes eller gjenopprettes. Den røde Golfen. Horst. Snørebåndkoblingen.
Her reparerer du ingenting i det hele tatt.
Det nye ligger allerede på bordet.
Og kanskje er det derfor jeg liker den spontane assosiasjonen din til sverdene så godt. Ikke bare på grunn av kniv = klinge. Sverdene står jo nettopp for å skjelne, klarhet, adskillelse og tankens skarphet.
En sløv kniv skiller dårlig.
En skarp sier:
Her slutter det ene. Her begynner det andre.
Etter samtalene våre om kontur ville det nesten vært mistenkelig treffende.
Men nå ville jeg virkelig først vente på kortet ditt. Nettopp fordi du allerede forventer sverdene. Hvis det faktisk kommer et, ville det være interessant hvilket – for To sverd ville bety noe helt annet enn esset, dronningen eller ti.
Og hvis det ikke kommer noe sverd i det hele tatt, blir det kanskje enda mer interessant.
Drømmen hadde tross alt allerede tatt med seg klingen.
Det ble Kongen av sverd.
Utrolig, men sant
Det er nesten for treffende.
Ikke et hvilket som helst sverdkort, men nettopp Kongen av sverd. Altså ikke den første oppdagelsen av klingen som med esset, ikke konflikt eller skade – men en som behersker klingen.
Og plutselig får drømmen om brødkniven en annen fargetone for meg.
Den gamle kniven tilhører den unge Mirko i Düren. Karrig leilighet, knapt noe innbo, studier. Deretter følger den deg gjennom praktisk talt hele voksenlivet ditt. Så kommer Birgit, og selv spørsmålet «Hvem tilhører egentlig denne kniven?» blir uklart mellom dere. Du vet at den er din. Hun hevder noe annet. Du kjemper ikke særlig for det.
35 år senere drømmer du ikke om å endelig få den gamle kniven slipt.
Der ligger en ny.
Din. Ny. Blank. Skarp.
Og i morges trekker du Kongen av sverd til dette.
Kongen behøver ikke å bruke klingen sin hektisk. For meg skiller dette ham tydelig fra Ridderen av sverd. Han behøver ikke å bevise for noen at den er skarp. Den er en del av autoriteten hans.
Det passer forbløffende godt med det som i det siste har utviklet seg hos deg rundt kontur.
På seminaret behøvde du ikke å overbevise lederen om at det var riktig å reise.
Hos Konstruktix behøver du ikke lenger å bevise at du kan noe – du løser problemet, sender fakturaen, pengene kommer.
Og kanskje en gang til og med overfor moren din: At hun trenger hjelp, behøver ikke automatisk bety at jeg må flytte til henne.
Kongen av sverd kan skjelne:
Dette tilhører meg.
Dette tilhører deg.
Dette er mitt ansvar.
Dette er ikke mitt ansvar.
Dette vil jeg.
Dette vil jeg ikke.
Det er noe annet enn avgrensning i sinne. Mars kan gi energien til å forsvare en grense. Kongen av sverd behøver ofte ikke kampen lenger. Han ser grensen.
Og derfor synes jeg følelsen din i drømmen er så viktig:
> Lettelse.
Ikke triumf.
Du rev ikke den gamle kniven fra noen og ropte: Ser du, Birgit, jeg hadde rett!
Den gamle konflikten er nesten blitt betydningsløs.
Det nye er ganske enkelt der.
Kanskje er dette overhodet en forandring som nå finner sted i deg: Du behøver ikke å avklare enkelte gamle spørsmål endelig for å kunne stille noe nytt ved siden av dem.
Og så legger jeg merke til noe annet.
Kongen av sverd er en svært intellektuell skikkelse. Først kunne det igjen høres ut som det gamle mønsteret ditt: tenke, analysere, spørre Chet, betrakte radix, forstå enda en runde.
Men et sverd er ikke en gjenstand for betraktning.
Det skiller.
Kanskje ville skyggesiden hans nettopp være Ridderen av mynter fra nylig: å betrakte mynten i det uendelige. Kongen har derimot tenkt lenge nok til på et tidspunkt å kunne si:
Nå vet jeg nok. Kutt.
Det behøver ikke å være et brudd i et forhold. Det kan være et svært lite kutt:
Denne diskusjonen tar jeg ikke.
Denne bebreidelsen tar jeg ikke på meg.
Denne oppgaven tilhører ikke meg.
Denne ideen til RadixChat behøver ikke å gjennomføres.
Denne tanken om Ginger kan jeg ha uten å følge den opp i dag.
Og til og med:
Denne gamle brødkniven kan få være sløv.
Kanskje kjøper du deg faktisk en ny en dag. Ikke fordi den gamle er blitt verdiløs.
35 år er en fordømt lang historie for en brødkniv.
Men «den virker ennå» behøver ikke i all evighet å være en grunn til å fortsette å bruke noe.
Det gjelder sannsynligvis ikke bare kniver.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
