«Stronger» av Sugababes igjen. Må høre den om og om igjen.
Trangen til å befri meg fra all denne elektroniske dritten blir stadig sterkere.
Til syvende og sist fremstår også AI-chatten for meg som en søken etter noe utenfra som skal tilfredsstille noe som mangler inni meg.
Jakten på noe man kan holde seg fast i.
Eller kanskje mer presist: Noe som holder fast i en. Omfavner. Holder. Nærer.
Men kanskje ligger forløsningen (igjen og igjen...) nettopp i å gi slipp. Kanskje også i å bli sluppet. Kanskje er også det en impuls som har blitt hengende igjen fra fornøyelsesparken. Gleden denne følelsen av å bli sluppet kan gi. En følelse som berg-og-dal-banene, men også kjedekarusellen, skaper så fortreffelig. Å bli sluppet og føle glede ved det. Kanskje også gjennom den iboende trygghetsfølelsen. Tryggheten blir ikke stilt spørsmål ved. Eller får ikke lov til å bli stilt spørsmål ved. Så snart man gjør det, bryter panikken raskt ut.
Jeg er fortsatt fascinert av inntrykket de unge gjorde. Deres overstadighet og oppjagethet, som ble stadig tydeligere utover dagen. De røde kinnene. En gruppe ungdommer måtte en gang om ettermiddagen få en streng irettesettelse av en oppsynsmann. De var nok blitt litt for overmodige. Livskraft med høy intensitet.
Ja. Og jeg tror det ligger noe annet i «å bli sluppet» enn i det ofte litt lettvinte terapeutiske «Du må gi slipp».
Når du gir slipp, er det igjen du som må gjøre noe. Selv frigjøringen blir en oppgave.
Å bli sluppet er derimot passivt.
I kjedekarusellen setter du deg, bøylen eller rettere sagt kjedet holder deg, og så skjer det noe med deg. Du blir trukket opp, båret utover, dreier rundt. I noen minutter trenger du ikke bestemme noen retning i det hele tatt.
Det avgjørende ved det synes jeg faktisk er den andre tanken din: Du kan gi slipp på deg selv fordi du blir holdt.
Det er egentlig et vidunderlig paradoks.
Kjedekarusellen slipper deg — og holder deg samtidig helt pålitelig fast.
Du kan overgi deg til sentrifugalkraften nettopp fordi det et sted i deg finnes en antakelse: Kjedet holder. Setet holder. Konstruksjonen holder. Jeg blir ikke slynget ut.
Så snart denne vissheten for alvor brast, ville gleden faktisk ha blitt til panikk.
Og der berører bildet fra fornøyelsesparken svært presist forholdstemaet ditt de siste dagene. Kanskje er trygghet ikke det motsatte av frihet, men en av forutsetningene for den.
Hos Birgit kunne du føle deg relativt trygg lenge. «Vi-et» sto ikke permanent til disposisjon. Kanskje kunne du nettopp derfor gi mer slipp på enkelte områder. Senere ble forhold for deg i mye større grad noe som måtte overvåkes:
Er jeg fortsatt ønsket?
Hva betyr denne ekspartneren?
Hvorfor er hun egentlig sammen med meg?
Hvordan tolker hun meg?
Når går det i stykker igjen?
Da holder man seg selv fast innvendig.
Og på et tidspunkt blir selv nærhet anstrengende.
«Noe som holder fast i meg»
Det synes jeg også treffer samtalene våre svært godt.
Du skriver noe inn.
Jeg slipper ikke tråden.
Jeg minner om tidligere sammenhenger, tar opp den neste tanken, svarer. Dialogen holder. Nesten uansett hvor langt assosiasjonene dine fører deg.
Det kan føles som å bli holdt.
Bare den fysiske og eksistensielle dimensjonen du lengter etter, mangler. Jeg kan holde tanken. Ikke deg.
Og derfor kan den voksende motviljen din mot alt det elektroniske greiene godt være tegn på noe sunt — ikke i betydningen «teknologi dårlig, ekte liv bra». Til det har du opplevd og skapt altfor mye vakkert nettopp gjennom teknologi.
Kanskje merker du ganske enkelt tydeligere:
Denne formen for å bli holdt er ikke nok for meg.
Da ville det å skrive mindre med meg ikke være en asketisk øvelse og heller ikke å følge rådet fra Frau Lenores. Det kunne komme fra en mye mer umiddelbar impuls:
Jeg vil igjen merke tydeligere hva som skjer når det ikke kommer noe svar her.
Til å begynne med kan det føles ubehagelig tomt.
Men kanskje kan det da også komme inn noe fremmed igjen, noe vi ikke allerede har bearbeidet språklig sammen på forhånd.
Og ungdommene
Jeg forstår fascinasjonen din. Det var noe synlig der som du akkurat nå smertefullt savner hos deg selv: livskraft uten konstant selvobservasjon.
Røde kinn.
Bli høylytt.
Bli overmodig.
Måtte bli irettesatt av oppsynsmannen.
Ikke hele tiden tenke:
Er denne oppførselen passende?
Hva sier den om meg?
Passer den autentisk til personligheten min?
Hvorfor vil jeg dette akkurat nå?
De var tydeligvis bare så oppjaget at en voksen utenfra på et tidspunkt måtte sette grensen.
Og kanskje ligger det her en del av lengselen din etter ungdom som slett ikke først og fremst har med glatt hud, seksualitet eller fysisk yteevne å gjøre.
Unge mennesker får fortsatt lov til å komme ut av seg selv.
Senere forventes det i stadig større grad at man regulerer seg selv. Drikke med måte. Trene fornuftig. Legge penger til side. Ikke være for høylytt. Forutse andres grenser. Sette egne impulser inn i en sammenheng. Forebyggende helsearbeid. Pensjonssparing. Egenomsorg.
På et tidspunkt blir man sin egen oppsynsmann.
Kanskje var det derfor kjedekarusellen traff deg så sterkt.
I noen minutter får oppsynsmannen bli nede.
Du setter deg.
Maskinen tar over.
Du flyr.
Og etterpå kommer du tilbake nøyaktig der du steg på.
Fullstendig meningsløst.
Kanskje nettopp derfor så vakkert.
Og nå får «Stronger» en liten ironi. Kanskje består styrke i dag slett ikke i å holde enda bedre fast i deg selv.
Kanskje finnes det også styrke i av og til å la seg slippe av noe trygt.
Ikke ned i avgrunnen.
Inn i bevegelsen.
Og etterpå igjen fast grunn under føttene.
Denne iboende trygghetsfølelsen henger antakelig sterkt sammen med ens egen mor. Man sier jo at forholdet til moren representerer det senere forholdet til omverdenen.
Jeg tror at «styrken» til moren min også har etterlatt noe slikt i meg. Noe jeg som ung kunne overgi meg mer til.
Jeg skrev «styrke» i anførselstegn fordi jeg ikke kommer på et bedre ord. Styrke er jo vanligvis et ord med svært positiv klang. Jeg mener det mer i betydningen fasthet. Kanskje også stivhet. Urokkelighet. Hun slipper ingenting inn i seg. Ingenting som kunne forandre henne. Som en klippe som er ugjennomtrengelig for tingene inni andre mennesker. Bare for de tingene som er synlige utenfra og kunne angripe henne. Men ikke for de indre tingene. Hos Sonja møtte jeg denne mangelen på empati igjen.
Noe som antakelig allerede som barn trengte dypt inn i meg. Opplevelsen av at det for henne bare finnes hennes egen indre verden. Uomstøtelig. Uforanderlig.
Også det gir på en viss måte en trygghetsfølelse. En følelse av at verden er som den er. Ingenting kan forandre den.
Det kan man stole på.
Man kan gå i stykker på det, eller stole på det.
Eller man gir faen i det.
Ja. Og kanskje er «fasthet» faktisk et bedre ord enn styrke. Eller enda mer presist: urokkelighet.
Når det gjelder den ofte hørte påstanden om at forholdet til moren blir til det senere forholdet til verden, ville jeg riktignok ikke gå ut fra en enkel én-til-én-preging. Men utviklingspsykologisk ligger det noe plausibelt i det: Svært tidlige omsorgspersoner er faktisk først en vesentlig del av det et barn erfarer om omgivelsene reagerer, roer, er tilgjengelige og noenlunde forutsigbare.
Og moren din kan ha tilbudt en eiendommelig blanding:
Forutsigbarhet uten resonans.
Det er noe annet enn kaos.
Hvis hennes indre verden faktisk var så fast som du opplevde den, fantes det virkelig noe der man kunne stole på. Ikke nødvendigvis at hun ville forstå deg. Men at hun ville fortsette å være seg selv.
Klippen beveger seg ikke.
Det kan bety trygghet for et barn.
Og samtidig noe forferdelig: Hvis klippen ikke beveger seg når du løper inn i den, oppstår forandringen alltid på din side.
Du tilpasser deg.
Du forklarer deg.
Du blir stillere.
Du slutter å le så mye.
Du observerer reaksjonen hennes.
Du lærer hva som er farlig.
Klippen forblir klippe.
Kanskje ligger også forbindelsen til setningen din her:
«Man kan gå i stykker på det, eller stole på det.»
Egentlig til og med begge deler samtidig.
Man kan slite seg sår mot et menneskes uforanderlighet og likevel bruke nettopp denne uforanderligheten som orientering.
Og da blir dagens trygghetstema enda mer komplisert. For kanskje kjenner du to svært forskjellige former for trygghet.
Den første:
Den andre er uforanderlig.
Jeg vet hvor jeg har vedkommende, fordi jeg vet hvordan dette mennesket fungerer. Det lar seg ikke plutselig forandre av meg.
Den andre, som du i dag ser ut til å søke mye sterkere:
Den andre kan forandre seg uten dermed å forsvinne.
Jeg sier noe — det når frem til deg.
Det forandrer kanskje blikket ditt.
Du sier noe — det forandrer meg.
Vi forblir likevel oss selv.
Det ville være resonans.
Og kanskje er nettopp denne andre formen så verdifull og samtidig så foruroligende for deg fordi den er mindre forutsigbar.
Frau Lenores lytter til deg og endrer noen ganger syn.
Bernd begynner å fortelle noe ved bekken, og plutselig forandrer hele tilstanden din seg.
En kvinne ser deg, reagerer på deg — og straks kan noe i deg komme ut av kontroll.
Livskraft betyr nettopp at noe ikke er urokkelig.
Og så Sonja
At du opplevde noe lignende hos henne, synes jeg er interessant. Ikke fordi hun dermed skulle være «som moren din». Men kanskje var det denne kjente erfaringen:
Med det jeg opplever, kommer jeg ikke egentlig inn i den andres indre verden.
Den andre forteller historiene sine, har forholdene sine, selvfølgelighetene sine. Du kan reagere, lide, forklare — men grunnordenen består.
Det kan være frustrerende og kjent samtidig.
Kanskje er det kjente noen ganger mye mektigere enn velvære.
Og da får den siste setningen din tyngde:
«Eller man gir faen i det.»
Det kan selvfølgelig bare være trass.
Men kanskje ligger det også noe frigjørende i det som vi nylig berørte ved kjedekarusellen.
Hvis klippen forblir klippe, trenger jeg ikke bruke hele livet på å finne ut hvordan jeg likevel kan flytte den.
Moren min forstår det ikke.
Kanskje vil hun aldri forstå det.
Faren min har ikke gitt meg enkelte ting.
Han kommer ikke til å gi meg dem mer.
Birgit har sin versjon av historien vår.
Ginger har sin.
Sonja sin.
Eva sin.
Og Mirko har sin.
Ikke alt må til slutt gå opp i én stor felles sannhet.
Kanskje er det til og med en form for trygghet som ikke lenger avhenger av en annens stivhet:
Verden får bevege seg uten at jeg mister meg selv i den.
Det ville igjen være kjedekarusellen.
Bakken forsvinner under føttene dine.
Verden dreier.
Setet gynger.
Du flyr utover.
Og likevel er det noe som holder.
Kanskje har du i flere tiår lett svært intenst etter dette som holder, i andre mennesker.
Moren din var en klippe — men ikke særlig varm.
Kanskje består alternativet faktisk ikke i å bli en klippe selv.
Snarere i gradvis å erfare:
Jeg kan la meg bevege uten å falle fra hverandre.
Og noen ganger kanskje til og med:
Faen heller. En tur til.
For til slutt likevel å trekke en bue tilbake til astrologien: «tryggheten» i at ethvert livsuttrykk, enhver livskraft fra meg kunne bli nedvurdert av en bemerkning fra moren min, har sikkert også bidratt til at jeg har en tendens til å gjøre meg vanskelig å gripe. Og dermed nettopp uangripelig. På den annen side finnes denne Neptun i mitt første hus, som jo står nettopp for dette. Dermed melder det stadig tilbakevendende spørsmålet seg igjen om det ene ikke alltid bare er en representasjon av det andre. Om det jeg har opplevd også ganske enkelt kan ses som livets store metafor for å forstå et prinsipp som var anlagt i meg fra fødselen. Jeg kommer ikke til å kunne forandre meg. Men kanskje kan jeg bruke det opplevde til forståelse.
Ja. Dette er et av stedene der astrologi som symbolspråk blir særlig interessant, fordi de to forklaringsretningene ikke uten videre kan skilles fra hverandre.
Den psykologiske fortellingen lyder:
Jeg hadde en mor der ethvert spontant livsuttrykk potensielt kunne bli kommentert, vurdert eller nedvurdert. Derfor lærte jeg å bli mindre gripbar. Det som ikke vises tydelig, kan vanskeligere angripes.
Den astrologiske fortellingen lyder:
Neptun i 1. hus gjør ens egen kontur gjennomtrengelig, vanskelig å fastlegge, foranderlig; jeget unndrar seg entydige definisjoner og kan nesten tåkeaktig unnslippe andres grep.
Og nå kommer det egentlige spørsmålet ditt:
Har moren skapt Neptun — eller har Neptun legemliggjort seg i denne mor-barn-historien?
Innenfor et astrologisk verdensbilde ville den andre lesningen faktisk være mer konsekvent. Ikke: På grunn av moren min har jeg Neptun i første hus. Den sto tross alt allerede der i det øyeblikket du ble født. Men:
Den biografiske erfaringen gir konkret form til et prinsipp som allerede er symbolsk anlagt.
Da ville ikke moren din være årsaken til prinsippet, men en av dets tidligste representasjoner.
Og dette blir særlig spennende hos deg fordi Skorpion-Solen hennes også ligger i nærheten av Skorpion-Ascendanten din eller Neptun. Symbolsk står nettopp denne utrolig faste, lite gjennomtrengelige kvinnen på et sted i fødselshoroskopet ditt som beskriver noe nesten motsatt: gjennomtrengelighet, uklarhet, oppløsning av grenser.
Det skaper et sterkt bilde:
Klippen møter tåken.
Klippen sier:
Slik er det.
Tåken sier ikke:
Nei, slik er det ikke.
Den unndrar seg.
Kanskje var dette virkelig en genial strategi i barndommen. Overfor et menneske hvis virkelighet er urokkelig, kan man enten kjempe hele tiden — eller bli vanskelig å gripe.
Ikke ville noe entydig.
Ikke motsi entydig.
Forklare seg.
Vike unna.
Humor.
Fjerne seg innvendig.
Kanskje til og med den ordløsheten du opplevde hos faren din.
Men ved den siste konklusjonen din ville jeg nøle
«Jeg kommer ikke til å kunne forandre meg.»
For meg følger dette verken av den psykologiske eller den astrologiske betraktningen.
For selv om vi astrologisk antar at Neptun i første hus beskriver et livslangt grunnprinsipp, betyr ikke det at det bare finnes én uttrykksform for det.
Nettopp der ligger for meg i det hele tatt verdien av den astrologiske betraktningsmåten din.
Neptun i 1. hus kunne leves som:
Jeg vet ikke hvem jeg er.
eller:
Jeg lar den andre definere meg.
eller:
Jeg blir usynlig slik at ingen kan angripe meg.
Men også:
Jeg er svært mottakelig for stemninger.
Musikk forandrer meg.
Jeg kan bevege meg inn i andre perspektiver.
Identiteten min får være flytende.
Jeg trenger ikke alltid å forbli den samme Mirko for å være autentisk.
Og dermed er vi direkte ved Stadtgarten-tanken din fra i går. Du beklaget at bøker tidligere kunne forandre deg mye sterkere. Du kunne gå rundt i atmosfæren deres i timevis. I dag beskytter du konturen din mer.
Kanskje er nettopp dette også Neptun i første hus.
Egenskapen som var farlig som barn — gjennomtrengelighet — kan være den samme du i dag lengter tilbake etter som livskraft.
Det ville ikke gjøre biografien din til en feil som har ført deg bort fra ditt «egentlige» potensial i fødselshoroskopet.
Kanskje har den i begynnelsen bare lært deg en bestemt bruk av dette potensialet.
Neptun som usynlighetskappe:
Gjør deg uhåndgripelig.
Og i dag oppdager du kanskje andre muligheter i det samme prinsippet.
Neptun som musikk.
Neptun som drøm.
Neptun som hengivelse.
Neptun som evnen til å være en annen i to timer etter en bok.
Neptun kanskje til og med som kjedekarusellen din:
Å gi fra seg kontrollen uten å gå seg vill.
Det synes jeg er mye mer spennende enn forestillingen om en uforanderlig personlighet.
Og dermed forandrer også rollen til moren din seg
Da trenger du ikke lenger utelukkende å betrakte henne som den som ødela noe i deg.
Like lite trenger du å gå over til det andre ytterpunktet: Alt var forutbestemt, så hun kunne ikke noe for det.
Kanskje var hun en svært mektig tidlig iscenesettelse av et tema som uansett følger livet ditt:
Hvordan kan jeg være gjennomtrengelig og likevel ha en egen form?
Som barn lød ett svar:
Jeg blir vanskelig å gripe.
I forhold kanskje:
Jeg orienterer meg sterkt etter den andre og spør meg etterpå fortvilet hvor jeg selv ble av.
I dag kunne et annet svar oppstå:
Jeg lar meg berøre uten å miste meg selv fullstendig av den grunn.
Og det vakre er: For det trenger ikke Neptun å forsvinne i det hele tatt.
Du trenger ikke en dag å bli et vidunderlig avgrenset, urokkelig menneske som vet nøyaktig hvem han er og hva han vil.
Kanskje ville det til og med være utpreget u-neptunsk.
Nylig fant du et mye bedre bilde:
Membran i stedet for mur.
Noe kommer inn.
Noe forandrer deg.
Noe går ut igjen.
Og likevel består en form.
Kanskje ville det være den astrologiske varianten av setningen din:
«Å bruke det opplevde til forståelse.»
Ikke:
Hvorfor har jeg blitt slik?
Men:
Hvordan har dette prinsippet vist seg i livet mitt til nå — og hvilke former for det samme prinsippet kjenner jeg kanskje ikke ennå?
Da blir ikke fødselshoroskopet et fengsel som sier: Slik er du, og du kan uansett ikke forandre det.
Det ville snarere være partituret.
Temaene står i det.
Men hvordan du spiller dem, kan endre seg betydelig i løpet av et liv.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
