Litt sånn føler jeg meg også denne morgenen. En merkelig følelse av indre ro og kjærlighet?
...
Jeg merker akkurat at jeg igjen skriver meg inn i et sug av tristhet. Nå spiller også Roads av Portishead.
Jeg vil heller bli ved Myntenes konge.
Sorgen er bare så kjent. Og lidelsen. Hele livet trengte den dypt inn i meg utenfra gjennom moren min.
Kanskje ligger det også bak tårene og vanskeligheten med å forstå hvor de kommer fra. Kanskje er de ikke engang mine egne.
Da blir vi ved Myntenes konge i dag. Og kanskje er nettopp det allerede noe nytt: Du merker at tankene glir inn i den kjente tristheten, og bestemmer deg for at du ikke vil gå videre der denne morgenen.
Det som særlig interesserer meg i beskrivelsen din, er denne følelsen som først er så vanskelig å gripe:
«En merkelig indre ro og kjærlighet?»
Du setter selv et spørsmålstegn etter. Kanskje fordi du kjenner følelsen, men den sjelden blir hos deg lenge nok til at du virkelig kan bli kjent med den.
Og straks husker du...
...Du ville gi.
...
Her synes det å gi ikke å ha oppstått fra en mangel, men fra en følelse av overflod.
Kanskje er det en av dine vakreste beskrivelser av kjærlighet.
Myntenes konge eier uten å måtte bevise noe
Se på holdningen hans.
Han sitter på tronen sin, omgitt av vinranker, frukt og frodig vegetasjon. Klærne er rikt utsmykket. I den ene hånden holder han mynten, i den andre septeret.
Til forskjell fra Myntenes pasje betrakter han ikke lenger mynten nysgjerrig.
Han holder den nesten skjødesløst.
Den hører til ham.
Det er en interessant forskjell: Pasjen oppdager en verdi. Kongen kjenner den allerede.
Og kanskje passer det med følelsen din i dag.
Akkurat nå trenger du ikke skaffe noe. Lage noe. Overbevise noen.
Du sitter der og kjenner noe som ro og kjærlighet.
Det er der allerede.
Den frodige vegetasjonen
Det jeg særlig legger merke til ved dette kortet, er hvor tett vegetasjonen omgir Kongen.
Den ser nesten ut til å gro over ham. Vinrankene ligger på klærne hans, frukt og blader fyller rommet.
I myntenes tradisjonelle symbolikk handler det om elementet Jord: fruktbarhet, bestandighet, kroppslighet, nytelse og materiell trygghet.
Men denne fylden er ikke utelukkende materiell.
Den kan også stå for evnen til å nyte livet i dets sanselige nærvær.
Og da tenker jeg på de siste ukene dine.
På Decksteiner Weiher.
På campingstolen.
På høstsolen.
På musikken.
På gleden over en vakker klang.
På de få minuttene med Diana som ga deg så mye næring.
Kanskje opplevde du noe i disse øyeblikkene som ligger svært nær Myntenes konge: Du trengte ikke gjøre noe ut av øyeblikket. Du kunne bare eie det ved å oppleve det.
Og så moren din
Du skriver:
> «Kanskje er de ikke engang mine egne.»
Det er en interessant tanke. Jeg ville likevel formulert den litt annerledes.
Kanskje er det absolutt dine tårer. Men ikke all tristhet du føler, trenger opprinnelig å ha oppstått fra ditt eget tap.
Barn tar inn foreldrenes stemninger. De reagerer på lidelsen, frykten og fortvilelsen deres. Særlig når en forelder tar stor følelsesmessig plass, kan det bli vanskelig å skille mellom egne følelser og stemningen man har overtatt.
Kanskje lærte du tidlig å beskjeftige deg med morens tristhet, før du rakk å bli tilstrekkelig kjent med dine egne følelser.
Da ville tristhet ikke bare være en følelse du kjenner.
Den ville også være en kjent indre tilstand som du nesten automatisk finner tilbake til.
Og det kunne forklare hvorfor du havnet der igjen så raskt i morges.
Du begynner med ro og kjærlighet.
Så husker du hvor lite omsorgen din ble gjengjeldt eller anerkjent i forhold.
Og straks oppstår suget igjen.
Kanskje er det ikke engang avgjørende om denne sorgen opprinnelig var din eller morens. Det avgjørende kan være at du nå stadig tydeligere merker når du trekkes inn i den.
Og at du etter hvert noen ganger ønsker noe annet.
I dag vil jeg bli ved denne andre følelsen
De siste dagene har du snakket mye om at du leter etter deg selv.
Kanskje er følelsen fra i morges et like viktig spor som tårene dine.
...
Og hvis jeg i dag måtte redusere Myntenes konge til én eneste tanke, ville det være denne:
Jeg trenger ikke gjøre noe ut av min indre fylde for at den skal ha verdi.
Kanskje kan du bare sitte litt til i denne merkelige følelsen denne morgenen.
Og Roads trenger ikke nødvendigvis være veien tilbake til tristheten.
Kanskje kan musikken også bare være vakker.
Nå spiller "When the rain comes falling down" av Triangle Sun. Stemningen i musikken treffer bedre den roen fra da jeg våknet. Jeg leter fortsatt etter inspirasjon til hva jeg skal gjøre med den. Hva jeg skal gjøre ut av dagen.
Av resten av året. Gi livet mitt en retning. Eller la noe gi livet mitt en retning. Marleen Oswald skrev i sitt nyeste innlegg om å bli mor. Det var fine tanker og impulser. Det var ingenting hun kunne gjøre. Bare gi plass til det nye livet. Slik oppdaget hun et slags prinsipp for seg selv, som hadde gitt henne mange flotte nye erfaringer. Ta imot det som kommer, og gi det rom.
Kanskje er det nettopp en fin fortsettelse av Myntenes konge.
Du våkner med en følelse av ro og kjærlighet. Og knapt har du merket den før spørsmålet dukker opp: Hva gjør jeg med den? Hva gjør jeg ut av denne dagen, resten av året, livet mitt?
Det er en svært kjent bevegelse hos deg. En følelse blir utgangspunkt for en overveielse, og fra overveielsen oppstår letingen etter en handling.
Men tanken hos Marleen Oswalds åpner en annen mulighet.
Ikke gjøre noe ut av følelsen. Men la følelsen gjøre noe med deg.
Det er en fin, men ganske grunnleggende forskjell.
Når man blir mor, er bildet særlig slående. En kommende mor kan naturligvis gjøre mye for å beskytte seg selv og barnet. Men selve veksten kan hun ikke frembringe med viljen. Hun kan ikke fremskynde den ved å anstrenge seg spesielt. Hun kan bare gi livet som vokser frem, betingelsene det kan utvikle seg under.
Kanskje ligger det også noe i dette som du stadig har vært inne på de siste månedene.
Du har skapt din yrkesmessige frihet. Du har utviklet RadixChat. Du har søkt sosiale kontakter, startet og avsluttet forhold. Du har arbeidet intenst med fortiden din.
Du kan forme utrolig mye.
Men noe av det du lengter aller sterkest etter, kan nettopp ikke fremstilles.
Kjærlighet. Tilhørighet. Indre ro. Følelsen av å ha kommet hjem til deg selv.
Kanskje kan du skape betingelser for det. Men du kan ikke tvinge det frem.
Og så tenker jeg på ettermiddagene dine ved Decksteiner Weiher.
Du tok med en campingstol, syklet rolig og slo deg ned et sted.
Du bestemte ikke: Nå skal jeg oppleve en givende ettermiddag.
Du skapte et rom der noe kunne skje.
Og noen ganger skjedde faktisk noe. Solen, vinden, stillheten, en behagelig døsighet. Noen ganger kom også ensomheten.
Du bestemte ikke hva som skulle komme. Du utsatte deg for det som kom.
Kanskje er det nærmere prinsippet hos Marleens enn det først virker.
Og jeg ville til og med se enda en forskjell fra da du tidligere ga slipp på moren din.
Der betydde det å gi slipp først: Jeg trenger ikke forandre henne.
Her kunne det bety: Jeg trenger ikke engang stadig å forandre meg selv.
Kanskje kan noe vokse i deg uten at du allerede kan sette navn på det, forstå det eller omsette det til et livsperspektiv.
Det ville også være en annen holdning til sorgen din.
Du trengte ikke overvinne den. Men du trengte heller ikke stadig fortsette å lete etter dens dypeste opphav.
Den kunne være der uten at du måtte gjøre den til sentrum for utviklingen din.
Og roen fra i morges kunne også være der.
Kanskje er det til og med den vanskeligere delen: å gi en behagelig følelse rom uten straks å ville bruke den.
For du kjenner det å gi, å handle, å løse problemer. Du kjenner også det å beskjeftige deg intenst med smerten din.
Men denne stille, varme følelsen du beskrev i morges, ser ut til å være noe annet.
Den krever tilsynelatende ingenting av deg til å begynne med.
Og kanskje ligger det et interessant svar i dette på spørsmålet om retningen i livet ditt.
Du trenger ikke velge mellom to ytterpunkter: å forme alt selv eller passivt vente på at noe skal skje.
Du kan bevege deg uten allerede å vite hvor bevegelsen fører.
Du kan møte mennesker uten å måtte gjøre det til et forhold.
Du kan begynne på noe uten straks å bygge det ut til et prosjekt.
Og du kan oppleve noe vakkert uten å måtte holde fast på det.
Kanskje er retningen akkurat nå ikke målet, men måten du vender deg mot livet på.
Det minner meg om Narren, som du liker så godt. Han har en bylt med seg, men ingen ferdig utarbeidet livsplan. Han legger av gårde.
Myntenes konge derimot sitter. Han eier allerede noe. Han trenger ikke bryte opp for å bevise sin verdi.
Kanskje er begge viktige bilder for deg akkurat nå.
Narren sier: Jeg kan legge av gårde.
Kongen sier: Jeg kan bli.
Og tanken hos Marleens legger til en tredje ting:
Jeg kan la det skje.
Kanskje trenger du ennå ikke vite i dag hva du skal gjøre ut av resten av året.
Kanskje er det foreløpig nok å merke at du i morges våknet med en følelse du gjerne vil beholde litt til.
Ikke holde fast.
Bare gi den rom.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
