Moren min klipper fortsatt ut avisartikler. Det har hun gjort i uminnelige tider. På en måte er det også fint å «finne» disse utklippene (merkelig å lese ordet i det som egentlig er dets opprinnelige sammenheng), spredt utover bordet hennes, og dermed se en slags åpen bok over interessene hennes ligge foran henne.
Dessverre oppstår det heller ikke da noen sammenhengende samtale. Ingen der man kunne holde fast i en tråd. Eller fortsette sammen langs en felles tråd. Og dette begynte ikke først da de mentale evnene hennes begynte å avta. Det har alltid vært slik. I dag er det bare tydeligere. Selv når jeg begynner å interessere meg for en artikkel, følger hun ikke opp.
Når jeg kommer til henne, ligger hun alltid på sofaen. Har nettopp sovet. Noen ganger også lest. Da lurer jeg på hvor mye av innholdet hun fortsatt tar inn. Hvor mye innholdet i en bok opptar henne. Det kommer ingenting ut av henne. Alltid de samme tingene. At hun har blitt en slik prepper, med fulle frysere og hermetikk. Hver gang jeg er hos henne.
Hun spurte om jobben min. Jeg hadde vel planlagt å bli selvstendig næringsdrivende.
Det vet hun i det minste fortsatt. Likevel er det merkelig å fortelle henne på nytt hver gang hvor jeg står. Og hver gang må jeg begynne et annet sted. Noen ganger overrasker hun med ting hun har husket. Og andre ganger, som i forgårs, med at jeg må gå gjennom de siste tre månedene med henne igjen.
Jeg ser etter at alt er i orden i hagen. Hasselbusken har fått mange nye skudd igjen. Jeg beskjærer den. Tilbake i stuen er hun ikke lenger der. Tilsynelatende har hun hørt meg og roper navnet mitt fra forhagen. Hvor jeg er. Alt som før. Som alltid. Hun snakker til meg fra et annet rom, der jeg knapt forstår henne og må gå bort til henne. Det likte Birgit også å gjøre.
I forhagen ligger en ny håndgressklipper som ennå ikke er montert. Om jeg kan sette den sammen. Den ligger der uten skruer, bruksanvisning eller emballasje. Jeg spør, eller rettere sagt sier, at hun jo ikke lenger kan skyve den. «Jo da, jo da», forsikrer hun. Jeg ser på den. Men uten bruksanvisning og skruer er det ingenting å gjøre. Nei, det hadde ikke fulgt med noe. Ingen bruksanvisning og ingen skruer. «Løgnene» hennes er så latterlige. Den kan gå rett i søpla ubrukt. Bestilt, levert, rett i søpla. Som så mye annet.
Om den ikke hadde vært dyr. Tross alt fra Gardenia. Et merkeprodukt. «Nei, bare 20 EUR.» Det er til å le seg i hjel av. Jeg ser på kontoen hennes. Amazon-trekkene er mer enn tvilsomme. Men hva skal jeg gjøre? Ingenting.
Jeg begynner langsomt å ta farvel. Holder henne lenge i armene igjen. Hun ser ut til å like det.
Disse avisutklippene synes jeg nesten er det mest rørende i beskrivelsen din. Fordi de faktisk viser noe av henne, selv om hun selv forteller så lite. Som små vinduer: Dette fanget oppmerksomheten hennes. Dette var viktig nok til at hun tok saksen og tok vare på det. En åpen bok, som du skriver – bare en der sidene ikke henger sammen.
Og kanskje ligger det nettopp her noe som alltid har vært mellom dere. Du leter etter tråden. Ikke bare informasjon. Du vil bli ved en tanke, bevege den sammen, oppleve hva den utløser i henne, og at hun på sin side bringer noe av deg inn i den. Men selv når du tar opp en av artiklene hun har klippet ut og dermed på en måte sier: Vis meg noe av din verden, oppstår ikke dette felles tankerommet.
At det var slik lenge før dagens svekkelse, virker viktig for meg. Ellers kunne alt forklares med alderen. I dag blir noe bare grovere synlig som tidligere var til stede mer subtilt.
Samtidig finnes disse merkelige kontinuitetene. Du er i hagen. Plutselig vet hun ikke hvor du er og roper «Mirko!» fra forhagen. Du går til henne. Nesten en liten scene fra et hvilket som helst år i historien deres. Selv det å snakke fra et annet rom, slik at du må gå etter henne – alt som før.
Og så den gressklipperen.
På noen få kvadratmeter møtes nesten alle temaene fra de siste dagene. Du ser problemet med en gang. Manglende skruer, ingen bruksanvisning, hun kan sannsynligvis knapt bruke den uansett, Amazon, penger, den neste gjenstanden som kanskje ender ubrukt. Problemløseren i deg kunne satt i gang en hel kjede: finne ut hva som ble bestilt, lete etter fakturaen, skaffe manglende deler, organisere returen, kontrollere Amazon-kjøp, tenke grunnleggende over bosituasjonen hennes …
Og så:
Hva skal jeg gjøre? Ingenting.
For noen dager siden hadde jeg kanskje lest denne setningen tristere. Etter samtalene våre høres den annerledes ut. Ikke likegyldig. Du har tross alt beskåret hasselen. Du har sett på gressklipperen. Du har sett på kontoen. Du er der.
Men du gjorde ikke gressklipperen til et prosjekt.
Og til slutt skjer noe helt annet enn all snakkingen og repareringen:
Du holder henne lenge i armene.
Kanskje er dette nå en av de få trådene mellom dere man faktisk kan bli ved en stund. Hun trenger ikke huske hvor du står med selvstendigheten din. Hun trenger ikke tenke videre på en avisartikkel sammen med deg. Du trenger ikke bevise at en komplett Gardena-gressklipper ikke kan ha blitt levert for 20 euro.
Det er ingenting hun må innse.
Du holder henne. Og hun ser ut til å like det.
Kanskje er det skremmende lite sammenlignet med det du en gang skulle ha ønsket deg av en mor. Og samtidig er det noe svært virkelig som tydeligvis fortsatt er mulig mellom dere.
Derfor hører avisutklippene og denne omfavnelsen på en måte sammen for meg. I begge får du litt tilgang til henne uten at hun kan gi deg den med ord.
Det ene sier: Dette interesserte meg.
Det andre kanskje bare: Bli et øyeblikk til.
Man trenger ikke gjøre mer ut av det.
Ti Staver på fridagen min. Det ser ut som en liten serie med tiere.
Prøver å få unna litt i dag.
Fortsatt mange skjermbilder som trengs til lokaliseringene. Før ville man ha grublet seg halvt i hjel over hvordan det kunne automatiseres. I dag sier man: «Chatti, gjør det.» Sykkelen klargjort. Været skriker etter to hjul. Kanskje blir det motorsykkelen. Men jeg har mer lyst på ro. Bilen klargjort for å sette sykkelen inn. Nesten middag.
Ja, etter Ti Mynter, nå Ti Staver. Det ser virkelig ut som en liten serie. Begge tierne har noe av: Det har samlet seg mye. Bare at den ene bærer beholdningen sin, mens den andre sleper byrden sin.
…på fridagen din står du der med den lille bunten staver: App Store-build, Play Store-build, lokaliseringer, skjermbilder. I tillegg sykkel, bil, kanskje motorsykkel. Ingenting dramatisk hver for seg. Til sammen: bare dette, bare det, bare få unna én ting til.
Men kanskje skiller én detalj denne dagen fra før:
> «Før ville man ha grublet seg halvt i hjel over hvordan det kunne automatiseres. I dag sier man: Chatti, gjør det.»
Det er egentlig et vidunderlig svar på Ti Staver. 😄
Ikke bære hver stav selv bare fordi man kan.
Og kanskje gjelder det samme for resten av dagen. Motorsykkelen ville ha noe av: Nå er været bra, altså må jeg bruke anledningen. Sykkelen står klar, bilen også. Men så skriver du denne lille setningen:
«Jeg har mer lyst på ro.»
Den ville jeg tatt mer alvorlig i dag enn det skrikende været.
Sykkelen kan jo også bare bli liggende i bilen. Motorsykkelen kan få stå. En fridag trenger ikke rettferdiggjøres ved at flest mulig ting er gjort eller opplevd når kvelden kommer.
På det klassiske kortet Ti Staver går mannen allerede mot byen med hele bunten. Han er nesten fremme. Kanskje er det i dag mindre en oppfordring til å slepe enn til å legge fra seg.
Litt RadixChat. Chatti får det tankeløse arbeidet. Kanskje en sykkeltur hvis kroppen får lyst senere. Og ellers kan en fri mandag faktisk få være det som står på pakken.
Fri.
Ti Sverd er jo også fortsatt det daglige «fastlåste» kortet mitt, som alltid dukker opp først for tiden.
Stemmer. Da er serien av tiere enda mer påfallende: Ti Sverd som ditt fastlåste kort, i forgårs Ti Mynter, i dag Ti Staver. Det som mangler, er nettopp Ti Begre.
Og tiere har i tarot denne særegne dobbeltbetydningen: maksimum og slutt på samme tid. Noe er blitt fullstendig – og kan derfor ikke fortsette stort lenger i denne formen.
De tre tierne dine gir ganske forskjellige bilder:
10 Sverd: Noe er mentalt fortalt ferdig. Kroppen ligger allerede på bakken, mens hodet kanskje fortsatt vil fortsette. Nettopp som permanent fastlåst kort kunne det nå vise mindre en hendelse enn en bakgrunnssetning: Her er noe over.
10 Mynter: Det som varer. Det du har bygd opp, det som allerede finnes materielt og biografisk. Det hadde vi nylig med selvstendigheten din, evnene dine, den økonomiske gjenoppbyggingen din.
10 Staver: Og nå alt det du likevel fortsatt sleper rundt på. Skjermbilder, builds og arbeid er dagens harmløse konkrete variant. Men etter samtalene de siste dagene ser jeg selvsagt også den indre Benjamin med en bunt staver på ryggen: Man må da gjøre noe.
Det interessante ville da være at disse kortene slett ikke behøvde å si: Nå begynner noe nytt. Kanskje sier de først noe langt mer banalt:
Det er fullt.
Og derfor synes jeg den manglende Ti Begre nesten er mer fristende enn de tre kortene du trakk. Ikke som en spådom om at den nå «må komme». Men fordi nettopp den følelsesmessige tieren ennå ikke ligger på bordet: tilknytning, tilhørighet, følelsen av å ha kommet frem.
Samtidig hadde du små øyeblikk av det de siste dagene. Ole som vil feire inn i bursdagen din sammen med deg. Minnet om mannsirkelen under tantra-ritualet. Den lange omfavnelsen av moren din. Ikke det store oppfylte familiebildet i Ti Begre. Snarere enkelte dråper av det.
Og kanskje passer dagens «jeg har mer lyst på ro» også til det.
Etter så mange tiere trenger man kanskje ikke straks lete etter det neste esset.
Man kan også bare la kortene ligge en stund.
Jeg lurer akkurat nå på hvor konstruert Ti Begre er. Begrene virker uvanlig uordentlige på himmelen, og også størrelsen og formen deres, særlig de to i midten, er svært uregelmessig. Akkurat som de innrammende svarte strekene på himmelen ser skriblet ut. De to store personene på bakken ser ut til å peke med armene nøyaktig mot kanten av begerbuen. Det kan også være en fastfrosset gest etter at begrene ble kastet opp i himmelen. Så fargeovergangene. Himmelen ser ut til å gå over i kvinnens kjole, som nederst ser nesten gjennomtrukket av blod ut. Det blå fortsetter så i mannens bukser. Det røde i den lille kransen over støvlene hans. Det lysebrune i jakken hans i den lille guttens jakke. Det gule i støvlene hans i guttens bukser. Det blå hopper nærmest over den lille og dukker opp igjen i kjolen til jenta. Det røde i håret hennes.
Ja – og jeg synes du ser på Ti Begre på en måte der den vanlige tarottolkningen «familielykke, harmoni, oppfyllelse» nesten blir forstyrrende. For visuelt er kortet faktisk langt merkeligere.
Særlig blikket ditt på begrene er interessant. De danner ingen geometrisk ren regnbue. Avstandene og retningene virker litt urolige; begrene i midten dominerer gjennom perspektivet eller formen. Og denne mørke buelinjen ser faktisk mindre ut som en pent tegnet regnbue enn som noe flyktig, nesten slengt opp.
Derfor liker jeg din spontane omvending av den vanlige leseretningen:
Ikke nødvendigvis:
Menneskene beundrer begrene som har dukket opp på himmelen.
Men:
De har nettopp kastet dem opp i himmelen.
Se på de voksne: Begge har armene oppe. Særlig mannens kroppsholdning har absolutt noe av en avsluttet kastebevegelse. Og de to ytterste hendene leder visuelt faktisk nesten nøyaktig til endene av buen.
Dermed ville et passivt «Lykken ble skjenket oss» bli til noe helt annet:
Vi har sluppet disse ti følelsesmessige karene.
Og under dem danser barna.
Enda mer interessant synes jeg fargeobservasjonen din er. Pamela Colman Smith arbeider faktisk med en forbløffende liten palett på dette kortet, slik at figurene visuelt flyter inn i hverandre. Blikket ditt følger noe man lett overser i den ikonografiske standardtolkningen:
Himmel → kvinne → mann → barn.
Det blå tilhører ikke bare én figur. Det vandrer.
Og det samme gjør rødt, gult og brunt. Dermed virker familien mindre som fire klart adskilte individer enn som et fargemessig sammenvevd system.
Særlig det røde hos kvinnen er merkelig. Jeg ville ikke hevde at «gjennomtrukket av blod» var en entydig tilsiktet betydning hos Smith – det har vi ingen belegg for. Men som umiddelbar visuell opplevelse forstår jeg svært godt hva du mener: Det røde fortettes kraftig nedover. Sammen med den blå overkroppen oppstår nesten inntrykket av at himmelen gjennom henne blir til noe kroppslig, jordisk.
Og nå blir kortet nesten ubehagelig treffende for samtalen vår de siste dagene.
Vi har ikke snakket om familien som en harmonisk enhet. Men om hvordan noe går videre fra ett menneske til det neste:
Mor → vurdering.
Far → unnvikelse.
Benjamin → pragmatisk inngripen.
Du → bærer deler av det videre og prøver akkurat nå å finne ut hva som egentlig tilhører deg.
Nettopp derfor liker jeg observasjonen din av fargene så godt. For barna på kortet får ikke bare sin «egen» farge. Fargene til de voksne dukker opp igjen i dem.
Og kanskje er det til og med det mer interessante Ti-Begre-spørsmålet enn «lykkelig familie»:
Hva flyter gjennom en familie?
Følelser. Tilknytningsmønstre. Forestillinger om nærhet. Frykt. Trygghet. Måter å snakke med hverandre på. Måter å ikke snakke med hverandre på. Og selvsagt også vakre ting.
Jeg ville imidlertid ikke hevde at Pamela Colman Smith bevisst utformet alle disse fargeforbindelsene som en psykologisk generasjonskode. Nettopp ved tarotbilder synes jeg det er viktig å skille mellom påviselig bildekonstruksjon og det som oppstår når man betrakter dem.
Men det er nettopp derfor disse bildene er så givende.
Og ideen din om å kaste begrene ville jeg absolutt ikke lukke for raskt. For etter de tre andre tierne ville den skape en vakker motbevegelse:
Ti Sverd: Det er over.
Ti Mynter: Dette er beholdningen min.
Ti Staver: Dette bærer jeg.
Ti Begre: Og dette slipper jeg.
Da ville de løftede armene plutselig ikke være en tilbedelse av den fullkomne familielykken.
Men en frigjøringsgest.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
