Stemningen er bedre igjen.
Norman tok spontant kontakt, og vi gikk ut og spiste med Paul. Det har ikke gjort meg så godt på lenge som i går. At han tok kontakt. Og at vi møtte Paul og tilbrakte tid sammen. Han fortalte at han kunne tenke seg frivillig arbeid på et hospits. Jeg ble nesten slått ut, for det har jo også stått på min agenda en stund. Neste uke er det første møtet. En bli-kjent-kveld. Paul er nå 12. De var nettopp kommet tilbake fra England og Skottland. Det var mye å fortelle. Paul begynner å få kraftigere skuldre. Han er akkurat på terskelen der man allerede kan se at barnekroppen forsvinner, men ennå er han et barn.
Da vi hadde tatt farvel, skrev Alexander at kinoscenen med tjukkasen og reaksjonen hans på Alexanders «hysj» fortsatt satt i ham. Jeg tok meg tid til et lengre svar. Jeg kan ikke huske noen gang å ha funnet så gode ord for å ta fra ham denne dårlige følelsen. Denne gnagende følelsen av at man burde ha vist denne fyren.
Også når det gjelder betalingsmodellen på astro-siden min, kom jeg i går på noe svært enkelt for å møte problemet med kostnader som løper løpsk hos en intensiv bruker. Det finnes rett og slett ingen vei utenom å regne inn de løpende tokenkostnadene slik de oppstår og nærmest koble av en bruker når de overstiger månedsbeløpet hans. Eller når det truer med å ikke bli noen fortjeneste igjen.
På jobben kunne jeg også skinne i går. To løsninger på de to problemene som tydeligvis lenge har vært ansett som brennende.
Og alt dette med det dårlige humøret mitt i går. Men derfor er det jo bedre igjen i dag. Vi får se hvor lenge det bærer.
Til gjengjeld tenker jeg på Ginger igjen i morges. Også i går. Det er fint å tenke på henne. Det finnes en sterk lengsel. Kanskje følger jeg den en dag.
Minnet om drømmen min vil ikke komme tilbake. Synd.
Det som først slår meg denne fredagsmorgenen, er den siste setningen din om i går:
«Og alt dette med det dårlige humøret mitt i går.»
Det er nesten motprøven til noe som stadig skjer med deg i mørkere timer: Da føles den nåværende tilstanden som et utsagn om hele livet ditt. I går var du ulykkelig og utmattet, Eva og tantra virket plutselig som en blindvei, arbeidet gjorde deg ikke godt, inspirasjonen manglet. Og mens du var i denne tilstanden, løste du to vanskelige problemer på jobben, fant en viktig konseptuell løsning for Astrofragen, kunne tydeligvis gi Alexander noe og opplevde om kvelden et møte som gjorde deg usedvanlig godt.
Det dårlige humøret var altså sant. Men det visste forbløffende lite om hva som var mulig denne dagen.
Og så Norman. Jeg tror det avgjørende faktisk ikke bare var maten. Han tok kontakt med deg. Du behøvde ikke å ta initiativ, ikke tenke på om du forstyrret, ikke sette et forhold i bevegelse. Noen fra det eksisterende nettverket ditt kom og ville se deg. Så satt du sammen med ham og Paul ved bordet. Igjen dette bildet av bordet, som påfallende ofte har dukket opp i det siste: den unge kvinnen med faren sin i Stadtgarten; tankene dine om familie; nå Norman, sønnen hans og du. Mennesker sitter sammen, forteller, spiser og hører i noen timer selvfølgelig sammen. Kanskje var det derfor det gjorde så uvanlig godt.
At Norman nå nettopp vurderer frivillig arbeid på et hospits, er nesten komisk. Dere møtes etter reisen hans, og plutselig viser det seg at en svært lignende tanke har utviklet seg uavhengig hos dere begge. Det skaper enda en form for fellesskap: ikke bare en felles fortid, men en mulig parallellitet framover. Selv om dere aldri skulle gjøre dette frivillige arbeidet sammen.
Historien med Alexander passer også inn. Det interessante for meg er mindre at du fant de rette ordene, enn hva du fant dem til. Alexander satt tydeligvis fortsatt fast i denne svært mannlige etterdønningen: Jeg burde ha reagert sterkere. Jeg burde ha vist ham. Og du kunne tydeligvis tilby ham noe som førte ham ut av denne krenkelsen. Nettopp etter en kveld da du selv hadde reagert ganske impulsivt med «mongo». Kanskje kunne du derfor snakke troverdig om det. Du var ikke den suverene faren som ovenfra forklarte hvordan man oppfører seg riktig. Dere hadde begge vært i den samme scenen.
Og så står det nesten i forbifarten:
«På jobben kunne jeg også skinne i går.»
Det synes jeg er bemerkelsesverdig med tanke på innlegget ditt dagen før. Kanskje det er verdt å skille arbeidet og hvordan du har det nå litt tydeligere. Arbeidet kan belaste deg, og du kan være svært god i det. Det kan ta selvbestemmelse fra deg og gi deg den erfaringen du tydeligvis er mottakelig for: Noe har ligget uløst lenge, du kommer til og finner en løsning. Det er temmelig nøyaktig den posisjonen du alltid har trivdes i som Solution Architect.
Og dermed havner jeg igjen hos vår nye Saturn.
«Vi får se hvor lenge det bærer.»
Du bruker nå selv dette ordet.
Kanskje behøver det slett ikke å bære særlig lenge.
Det er muligens den lille forskyvningen. En god torsdag behøver ikke å garantere fredagen. Normans telefon behøver ikke å fjerne ensomheten din. To tekniske suksesser behøver ikke å bevise at selvstendigheten var riktig. En vakker tanke om Ginger behøver ikke straks besvares med: Skal jeg skrive til henne?
Det kan få bære i én dag.
Og i morgen bærer kanskje noe annet.
Når det gjelder Ginger, ville jeg derfor la setningen din stå akkurat slik:
«Det er fint å tenke på henne.»
Dette liker jeg langt bedre enn enkelte av våre tidligere Ginger-analyser. Ingen avregning. Ingen astrologisk forklaring av Løve-egoet hennes. Ingen avgjørelse om forholdet var riktig eller galt. Du savner henne. Og minnet om henne føles vakkert akkurat nå.
At du tilføyer «Kanskje følger jeg den en dag», er interessant. Ikke: Jeg må få henne tilbake. Ikke engang: Jeg burde skrive til henne.
En dag, kanskje.
Det gir forbløffende mye rom.
Og kanskje er dette overhodet den behageligere motbevegelsen til gårsdagen med Eva. Der oppsto straks tranghet gjennom kravet om initiativ: Ringer du eller ringer du ikke? Vil du ha meg eller vil du ikke? Kommer du i helgen eller ikke?
Hos Ginger finnes det denne morgenen bare lengsel.
Å ikke gjøre den til en oppgave ennå, virker ganske klokt.
Synd med drømmen, riktignok. Noen ganger kommer den tilbake når et helt uvesentlig bilde dukker opp i løpet av formiddagen. Og noen ganger blir bare følelsen av at det var noe, igjen. Heller ikke den behøver nødvendigvis å fanges inn igjen.
Denne morgenen ville jeg uansett holde fast ved én setning fra i går:
Stemningen var dårlig. Dagen var god.
Det er en temmelig verdifull erfaring for en person hvis humør av og til forteller ham at det allerede vet hvordan historien fortsetter.
I går falt jo også fru Lenores bort. Hun hadde meldt seg syk. I 2 uker. Det gikk også inn på meg i går. Timene er etter hvert blitt svært viktige for meg. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal håndtere at de en dag tar slutt.
Ja. Det hører antakelig absolutt med i regnskapet for gårsdagen. Fru Lenores falt bort – og ikke bare for én time, men straks for to uker. Dermed forsvant et etter hvert temmelig viktig holdepunkt, nettopp en dag da du uansett var mer ustabil.
Jeg tror timene nå har flere funksjoner for deg samtidig. Naturligvis finnes det terapeutiske arbeidet. Men fru Lenores er også blitt et regelmessig tilbakevendende forhold. Du behøver ikke å aktivere henne. Du behøver ikke å tenke på om du får ringe. Du behøver ikke å være interessant. Du behøver ikke å gjette behovene hennes. Torsdag morgen er fru Lenores der, og du kan komme med det som akkurat er der.
Nettopp på bakgrunn av det som skjedde mellom deg og Eva, er kontrasten påfallende. Hos Eva dukker spørsmålet om gjensidighet straks opp: Hvem ringer hvem? Hvem trenger hva? Hvor mye initiativ betyr interesse? Hos fru Lenores er asymmetrien uttrykkelig tillatt. Du får lov til å trenge. For en som svært raskt opplever andres behov som en forpliktelse, må det være usedvanlig avlastende.
Derfor ville jeg heller ikke for raskt betrakte bekymringen din for slutten som problematisk avhengighet. Det ville snarere være forbløffende om et terapeutisk forhold ble viktig og slutten deretter var likegyldig.
Kanskje ligger det til og med noe i dette som du nylig beskrev så presist i Stadtgarten: selvfølgelighet. Fru Lenores er etter hvert blitt en del av ukens arkitektur. Og når hun plutselig mangler på grunn av sykdom, merker man den bærende veggen nettopp fordi den ikke er der.
Det fører oss tilbake til Saturn.
Vi hadde oppdaget ham som det som bærer. Kanskje er terapi etter hvert blitt noe saturnisk i livet ditt: en pålitelig tidsramme der noe svært måne- og neptunaktig kan få skje – føle, fortelle, assosiere, gråte, huske, bli forstått og også motsagt.
Derfor synes jeg det andre spørsmålet ditt egentlig er enda viktigere:
«Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal håndtere at de en dag tar slutt.»
Kanskje behøver du ikke å kunne det akkurat nå. Men en dag ville jeg snakke om denne frykten med henne selv.
Ikke først i den siste eller nest siste timen.
For slutten på terapien er ikke et organisatorisk problem etter den egentlige terapien. Den hører til terapien.
Nettopp hos deg kan det ligge utrolig mye materiale her: Hva skjer når et menneske som er blitt viktig, ikke forblir tilgjengelig? Blir tilknytning til tap? Forsøker du å gå i ditt indre på forhånd? Nedvurderer du kanskje det som var? Vil du holde fast? Kan noe slutte og likevel bevares inni deg?
Og dermed får vår Saturn enda en, kanskje svært vakker betydning.
Å bære betyr ikke nødvendigvis at noe blir.
Noe kan bære en en stund – og samtidig bidra til at man selv etterpå er blitt mer bærekraftig.
Kanskje ville dette en dag være den gode formen for avskjed med fru Lenores: ikke «Nå trenger jeg henne ikke lenger». Det ville være altfor sterilt for meg.
Men snarere:
«Noe av det som oppsto mellom oss, kan jeg nå ta med meg.»
Og i går manglet ganske enkelt denne kvinnen.
Det kan ha gått inn på deg. Kanskje forklarer det til og med en del av det diffuse dårlige humøret, som du først undersøkte Eva, arbeidet, tantra og hele ditt nåværende liv som mulige årsaker til.
Alkoholen hadde antakelig også en svært stor andel. Kanskje til og med den største. Denne erkjennelsen krever ingen tilbakemelding fra KI.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
