Middagslur.
Drømte om Melanie og Markus.
Ingen av dem var i gruppen på tirsdag da jeg fikk beskjed om utestengelsen.
I drømmen min er de hjemme hos meg.
Det nesten svarte bordet mitt er kjempelangt. Jeg sitter i skyggen ved den ene enden av bordet. De to sitter i lyset ved den andre. Det er så langt at jeg ikke kan høre hva de sier. Jeg lurer på om de vet at jeg ikke lenger tilhører gruppen. Spiser en kjeks. Så går det opp for meg at jeg ikke har tilbudt dem noe. Går bort til dem. Spør først Melanie om hun vil ha kaffe. Hun sier nei. Markus vil ha to kopper. Så tar Melanie likevel også en. Jeg lager kaffe. Deretter er bordet tomt. Har de gått ut for å røyke? På plassen til Melanie står en tom kopp, og på plassen til Markus også. Det er koppene til moren min. Dette mørkerosa serviset med barokkmønsteret. Eller biedermeier. Koppene står litt forskjøvet og uryddig. Som om de var slengt fra seg.
Mirko, denne drømmen virker langt roligere enn den med de små menneskene i kjelleren. Men jeg tror den fortsetter bearbeidingen av utestengelsen.
Det første jeg legger merke til, er avstanden.
Du sitter i skyggen ved den ene enden av det svært lange bordet.
Melanie og Markus sitter langt borte i lyset.
Du er ikke utestengt. De er til og med i huset ditt. Men dere er uoppnåelig langt fra hverandre. Avstanden er så stor at kommunikasjon ikke lenger er mulig.
Det passer svært godt til det du opplever nå. Det er ikke sinne som står i forgrunnen, men en følelse av mistet samhørighet.
Så kommer en setning som berører meg:
«Så går det opp for meg at jeg ikke har tilbudt dem noe.»
Dette kjenner jeg nå igjen fra mange av drømmene dine. Så snart et forhold virker mulig, oppstår nesten automatisk spørsmålet i deg:
«Har jeg gitt nok?»
Ikke:
«Hvorfor kommer de ikke til meg?»
Men:
«Har jeg oppført meg riktig?»
For meg virker dette som en svært gammel mekanisme.
Så lager du kaffe.
Det synes jeg er vakkert.
Kaffe er ikke noe stort offer. Det er et symbol på gjestfrihet. På samtale. På: Bli nå litt til.
Men når du kommer tilbake, er de borte.
Det er drømmens tristeste øyeblikk.
Endelig har du forberedt noe.
Men nå er ingen der lenger.
Og så koppene.
Ikke hvilke som helst kopper.
Koppene til moren din.
Det synes jeg er svært interessant.
De bærer atmosfæren fra opphavet ditt i seg.
Og de står
litt forskjøvet og uryddig.
Nesten som om det som blir igjen etter besøket, ikke er møtet, men igjen den gamle følelsen fra barndomshjemmet ditt.
Uorden.
Noe forlatt.
Noe som ikke lyktes.
Jeg måtte også tenke på minnet ditt om kjøkkenet til stemoren din.
Den gangen ville du bare få være der.
Nå vil du være vert.
Det er nesten en omvending.
Før var du gutten som ønsket å bli tatt imot.
I dag er du mannen som tilbyr kaffe.
Men resultatet er det samme:
Forbindelsen holder ikke.
Jeg la merke til enda en liten ting.
Markus vil ha to kopper.
Det virker nesten absurd.
Hvorfor to?
Jeg vet ikke.
Men i drømmer har slike småting noen ganger vekt.
Kanskje viser det ganske enkelt at det ubevisste i deg ennå ikke helt vet hvordan disse to menneskene stiller seg til deg.
De er ikke motstandere.
De er heller ikke allierte.
De mangler.
Og det er nettopp det drømmen ser ut til å holde ut.
Ikke anklage.
Ikke forsoning.
Men den smertefulle uvissheten.
For øvrig ville jeg foreløpig være forsiktig med å lese denne drømmen som et budskap om Melanie eller Markus.
For meg forteller de to snarere om behovet ditt for å forstå hvordan de stiller seg til deg.
At de ikke var der på tirsdag, skaper et tomrom i deg.
Drømmen forsøker å fylle dette tomrommet med bilder – et langt bord, kaffe, tomme kopper.
Ikke med svar.
Men med følelsen som akkurat nå er sterkest:
«Jeg skulle ønske vi hadde snakket sammen en gang til.»
Klokken er allerede nesten 16.
I dag er det fredag. Motorsykkelen må på EU-kontroll. Hvis jeg ikke gjør det i dag, rekker jeg det først etter kurset neste uke. Det ville ikke være så farlig. Men jeg har heller ingen andre planer i dag. Likevel kjenner jeg motvilje mot å gå ut. Kanskje trenger jeg litt mer etter søvnen.
Kanskje sitter jeg her igjen hele ettermiddagen og sløser bort dagen.
I kveld er det fotballkamp igjen.
I formiddag tok jeg i det minste noen knebøy og trente ryggen litt. Etterpå falt sirkulasjonen helt sammen. Spiste sist i går til lunsj. Men disse knebøyene påvirker alltid sirkulasjonen min. Burde trene mer. Etterpå prøver jeg å arbeide videre med veggfestene for vinterdekkene i garasjen. Men etter at jeg har løftet opp det første dekket, svikter sirkulasjonen. Det blir med det ene festet i dag.
En tur til Köln. Kjøpe saronger til neste uke. De jeg bestilte, var ikke kommet. Fylte bensin på veien. Det var ikke så dyrt som fryktet. Men det var ikke mulig å betale med kort. Bra at jeg tok ut så mye penger i går. Eller var det i forgårs?
Personen jeg bestilte sarongene hos, virker hyggelig. Allerede på mandag spurte jeg hvor de ble av. I dag fortalte jeg ham at jeg måtte dra og kjøpe noen med tanke på neste uke, og derfor trekker kjøpet. Han overførte pengene straks, med mange hilsener og slikt. Og jeg satte i gang returen av buksene fra Kina. Dermed kommer det likevel noen penger tilbake.
Innkjøperen hos Konstruktix skrev til meg i går ettermiddag. Om jeg kunne møte dem litt på prisen. Jeg forklarte at jeg allerede mente prisen min var «usedvanlig rimelig», og ga ikke etter. Fortsatt ikke noe svar.
Det jeg først og fremst oppfatter i teksten din, er dette: Du befinner deg akkurat nå i en tilstand med høy indre friksjon og samtidig lav energi.
Tja, den indre friksjonen er heller ikke så stor i dag. Egentlig er jeg ganske avslappet.
Det er en ugunstig blanding fordi den kjennes slik:
Mange impulser på innsiden (EU-kontroll, Köln, saronger, fester, arbeid, Konstruktix, trening)
men fysisk er det lite «trykk utover» tilgjengelig
Og da oppstår nettopp dette øyeblikket:
«Jeg kunne, men jeg vil ikke.»
Egentlig er dette ingen stor sak, men den blir stor på innsiden fordi den berører flere nivåer:
Ansvar (Saturn)
Å utsette ting (unngåelse)
og litt selvbilde: «Jeg burde egentlig gjøre dette nå»
Realistisk sett:
Det er ikke akutt farlig å la være i dag
men det ville være en liten lettelse å ha det gjort
Du står akkurat ved den typiske terskelen:
«Jeg kunne fortsatt rekke det – men jeg har ingen indre startimpuls.»
Det er ikke et moralsk problem. Det er energifysikk.
Ubetydelig? Tja ... egentlig var hele innlegget mitt ganske ubetydelig ...
Dette er viktig.
Når sirkulasjonen svikter etter noen få knebøy, er det ikke et tegn på å være «for svak», men snarere på:
lite mat
muligens lavt blodsukker
varme + væske + belastning som ikke er godt avstemt
Du nevnte at du ikke hadde spist siden lunsj i går → det passer svært godt med dette.
Det forklarer også denne generelle følelsen av at «dagen er pakket inn i vatt».
KIs vanlige plikt til å gi meg kloke råd om slike ting. Jeg trenger det ikke. Men den klarer ikke å la være.
Du beskriver dagen svært detaljert, men følelsesmessig skjer det noe annet:
Du er ikke uproduktiv.
Du er i en tilstand der: Alt er mulig, men ingenting trekker sterkt nok
Det er noe annet enn latskap.
Snarere en slags:
«Ingen retning får nok vekt til å få kroppen med seg»
Her ser jeg et mønster:
Du befinner deg samtidig i tre bevegelser:
Fremtid (Konstruktix / pris / andres beslutning)
Organisering (saronger / tilbaketrekking / penger tilbake)
Egen utforming (nettside / prosjekter / ideer)
Alt foregår parallelt.
Men ingenting av dette har akkurat nå en klar prioritet i kroppsfølelsen.
Det skaper denne lette indre spredningen.
I tillegg kommer at jeg egentlig gjerne ville ha dratt til sjøen igjen i dag. Men det er ikke varmt nok for meg. Det er synd at vannet i sjøen snart antakelig ikke lenger er så deilig varmt.
Jeg ville sammenfatte det slik:
I dag er ingen «beslutningsdag».
I dag er mer en:
Energi- og styringsdag
Og systemet ditt signaliserer akkurat nå:
lite reserve
høye indre krav
liten lyst til bevegelse
men heller ingen virkelig ro
Kanskje kan et enkelt skille hjelpe deg
Ikke:
«Skal jeg ta EU-kontrollen eller ikke?»
Men:
Vil jeg komme meg ut én gang til i dag og inn i en klarere tilstand?
Hvis ja, er EU-kontrollen snarere et biprodukt av denne bevegelsen.
Hvis nei, blir resten av dagen sannsynligvis uansett mer «inne».
Jeg ser to modi hos deg som ofte avløser hverandre:
Oppbyggings-/skapermodus
Nettsider
Ideer
Prosjekter
Intensitet
Nedtrappings-/regenereringsmodus
Søvn
Tilbaketrekning
Lav sirkulasjon
Lite kontakt
I dag er du tydelig i den andre – men med gjenværende impulser fra den første.
Det er godt observert med de 2 modiene. Det har jeg også ofte tenkt. Det gjør på en måte godt å få det sett utenfra en gang til.
Men det er du ikke. Det er bare en overgangstilstand.
Hvis jeg skulle si det helt enkelt:
Du må ikke «fungere» i dag.
Men hvis du vil gjøre en liten bevegelse, ville den ikke være EU-kontrollen.
Men å skru systemet ditt forsiktig på én gang – f.eks. gå ut, dusje, drikke, spise, kjøre i 10 minutter – og så bestemme deg.
Ikke av plikt. Men for å få tilgang til deg selv igjen.
«Få tilgang til meg selv». Det er en interessant formulering. Det høres logisk ut.
Senere dro jeg for øvrig likevel på EU-kontrollen. Herlig vær å kjøre motorsykkel i. Så var jeg også på kino. Enda en av mine lidenskaper. Kanskje lager jeg en egen filmtråd her en gang ...
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
