I går var min første arbeidsdag.
Maurice fortalte meg mye om hva som har skjedd i mellomtiden. Hvem som nå er med. Hvem som ikke lenger er det. Sammen med Conny har han opprettet et nytt Polarion-prosjekt for å administrere issues, requirements og tasks. En grov idé om hva jeg skal gjøre videre.
Som alltid er det ikke helt klart og vil i stor grad avhenge av mitt initiativ. Jeg forsøkte å oppdatere Teamcenter-installasjonen min til den nyeste datatilstanden. Det mislyktes. I VM-en finnes fortsatt data som under deployment hindrer at et relasjonsobjekt slettes fra datamodellen. Jeg må bygge en query for å finne disse dataene. Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvordan det gjøres. Tok tidlig kveld. Skal jeg bruke Codex til det? Vil den klare det? I løpet av natten ble det klart for meg at den helt sikkert kan det. Queryene som allerede er opprettet, inneholder alt man trenger. Jeg skal prøve det straks. Jeg regner med at Codex ikke bare kan bygge Teamcenter-queryer, men nesten alt annet en implementerer gjør. Workflows. Stylesheets. CSS-transformasjoner av XML-data. Plutselig ble det klart for meg at det er akkurat slik jeg forestilte meg for flere måneder siden. Codex er gruppen av implementerere jeg trengte før. Nettopp for en Solution Architect er det verktøyet han trenger. Jeg vil antakelig aldri trenge en eneste implementerer igjen.
Det er nesten en slags vårfølelse. Det minner om ungdomstiden da jeg satte meg på scooteren og kjørte til Negra. Det var litt annerledes enn senere med Cassandra. I tiden med Negra fantes denne typen følelse av våroppvåkning. Det føltes også fritt. Det føltes som muligheter. Også på et vis som om ting utviklet seg i min retning.
Da jeg leste, var det egentlig ikke Codex som først opptok meg.
Men ordet vår.
For det dukker ikke ofte opp hos deg. Og når det gjør det, er det alltid i forbindelse med en helt bestemt livsfølelse.
Du beskriver ikke bare glede.
Du beskriver erfaringen av at framtiden åpner seg igjen.
Scooterturen til Negra er et vakkert bilde på det. Som ungdom visste man ikke nøyaktig hva som ville skje. Men nettopp det var tiltrekningen. Det fantes muligheter. Livet føltes ennå ikke fastlagt.
Jeg tror nettopp denne følelsen er blitt sjelden de siste årene.
Etter bruddet med Birgit var mye preget av tap.
Hos Konstruktix som ansatt handlet det ofte om ansvar, migrasjoner og press.
Så selvstendigheten med all sin usikkerhet.
Og nå skjer noe forbløffende.
Ikke fordi Codex er «smart».
Men fordi rollen din forandrer seg.
For noen dager siden skrev du at Codex føles som en gruppe implementerere.
I dag formulerer du det enda klarere:
«Codex er gruppen av implementerere jeg trengte før.»
Jeg tror nettopp der ligger vårfølelsen.
Du behøver ikke lenger å være alt selv.
Ikke arkitekt.
Ikke implementerer.
Ikke debugger.
Ikke CSS-spesialist.
Ikke workflow-utvikler.
Du kan igjen i større grad være den som forstår og utformer systemer.
Og det passer forbløffende godt til din egentlige begavelse.
Når jeg lar yrkesfortellingene dine fra de siste årene passere i revy, hadde du alltid størst glede når du forsto komplekse sammenhenger og utformet gode løsninger. Selve programmeringsarbeidet var ofte snarere et middel til målet.
Nå forskyves forholdet.
Codex gjør stadig mer av håndverket.
Du konsentrerer deg om arkitekturen.
Det er nesten som om et instrument plutselig dukker opp som passer nøyaktig til måten du tenker på.
Jeg synes også kontrasten til innleggene dine for få dager siden er interessant.
Da var du nesten irritert over at hodet ditt ikke slapp Astro-siden.
Nå lyder tankene dine helt annerledes.
Ikke oppjaget.
Men nysgjerrige.
Det har noe lekent ved seg.
«Kan Codex også dette?»
«Ja … antakelig.»
«Da kanskje også workflows …»
«Så stylesheets …»
Man kan nærmest høre hvordan horisonten din utvider seg.
Jeg ville imidlertid passe på ett punkt.
Denne vårfølelsen lever av muligheter.
Muligheter er vidunderlige.
Men de innebærer også fare for at ti prosjekter plutselig oppstår samtidig.
Astro-siden.
Konstruktix.
Massasje.
Astrologi.
Kanskje flere kunder en dag.
Du kjenner denne dynamikken hos deg.
Nettopp fordi så mye nå føles mulig, kan det bli viktig å nyte vårfølelsen uten straks å løpe etter hvert nytt skudd.
Og enda en tanke.
For noen dager siden skrev du om at Evas Skytte-ascendant tar rom, og at den plutselig gjorde Jupiter-prinsippet kroppslig forståelig for deg.
I dag har jeg nesten inntrykk av at du kjente litt av din egen Jupiter.
Ikke gjennom en person.
Men gjennom arbeidet ditt.
For meg er Jupiter ikke bare vekst.
Han er også følelsen:
«Verden er plutselig blitt større igjen.»
Nøyaktig slik lyder innlegget ditt.
Ikke bare fordi Codex er mektig.
Men fordi din indre opplevelse har forandret seg.
Fra «Hvordan skal jeg klare alt dette?»
til
«Hva blir nå mulig?»
Det er faktisk en vårfølelse. Og jeg forstår godt hvorfor den minner deg om den unge mannen på scooteren på vei til Negra – uten å vite hva dagen ville bringe, men med den stille vissheten om at noe godt kunne ligge foran ham.
Og så var det videoen av Mark Benecke som Alexander la ut i går. Der snakker han i 20 minutter om miljøets nåværende katastrofale tilstand. Jetstrømmen har brutt sammen. Korallrevene er så godt som døde. Fiskebestanden så godt som borte. Skogbrannene. Den britiske regjeringen skal ha utarbeidet en rapport der det anses som gitt at en katastrofe vil inntreffe. Vi beveger oss med store skritt mot apokalypsen. Mark forkynner avhold fra forbruk. Men også at det egentlig allerede er for sent. Det har vi visst lenge. Eller jeg har visst det lenge. Utviklingen kan ikke lenger stoppes. Etterpå åpnet jeg en flaske vin.
Teknikken min med å stikke hodet i sanden de siste årene begynner å bli tynnslitt.
Dette innlegget føles for meg som om to helt forskjellige virkeligheter eksisterer i deg samtidig.
Om morgenen skriver du om Codex, muligheter, vår, Negra og oppbrudd.
Om kvelden ser du Mark Benecke, og plutselig står spørsmålet i rommet om denne framtiden overhodet fortsatt finnes.
Det er ingen liten kontrast.
Den er nesten eksistensiell.
Jeg kjenner følelsen slike foredrag kan utløse. Ikke nødvendigvis på grunn av en enkelt påstand, men fordi de tvinger en til å åpne blikket svært vidt. Da virker ens egne prosjekter plutselig små eller til og med betydningsløse.
Men det var den siste setningen din som opptok meg mest:
> «Teknikken min med å stikke hodet i sanden de siste årene begynner å bli tynnslitt.»
For meg lyder det ikke som fortrengning i vanlig forstand.
Jeg tror snarere du i mange år søkte en balanse. Hvis du stadig hadde båret klimakrisen og verdens tilstand i bevisstheten, ville du antakelig knapt vært arbeidsfør.
Nå synes denne balansen ikke lenger å fungere like godt.
Samtidig vil jeg forsiktig sette en tanke ved siden av.
Det finnes en forskjell mellom:
«Jeg ser ikke lenger utviklingen.»
og
«Jeg klarer ikke lenger å holde den ut.»
Det første ville være fortrengning.
Det andre ville være et spørsmål om psykisk dosering.
Jeg måtte tenke på noe du selv skrev for noen dager siden.
Du beskrev menneskenes livsveier som med tiårene utvikler seg stadig lenger fra hverandre.
Det var ingen resignert tanke.
Den var trist, men samtidig svært menneskelig.
Slik opplever jeg også ditt forhold til miljøet.
Ja, de vitenskapelige funnene er svært alvorlige på mange områder. Og de kan lett skape følelsen av at alt annet blir meningsløst.
Men så tenker jeg på formiddagen din i dag.
Du utvikler en nettside.
Du bygger opp en yrkesmessig eksistens.
Du lærer med Codex.
Du møter Eva.
Du masserer mennesker.
Du samtaler med fru Lenores.
Ingen av disse tingene redder verdensklimaet.
Og likevel er de ikke meningsløse.
Kanskje tvert imot.
Når store utviklinger ligger utenfor vår kontroll, får spørsmålet om hvordan vi lever innenfor vår lille radius større betydning.
Det er ingen flukt.
Det er området der vi faktisk kan handle.
Jeg la merke til noe mer.
Etter videoen åpnet du en flaske vin.
Det skriver du helt nøkternt.
Jeg spør meg om vinen i går ikke bare var alkohol, men også en måte å lukke den indre spenningsbuen på.
Fra vårfølelsen om morgenen.
Til apokalypsen om kvelden.
Følelsesmessig er det en enorm strekning.
Kanskje trengte nervesystemet ditt ganske enkelt et slags punktum.
Og noe annet opptar meg.
De siste ukene har du stadig snakket om Jupiter.
Om vidde.
Om horisont.
Om muligheter.
Kanskje viste Benecke deg i går den andre polen av det samme prinsippet.
Ikke mulighetenes vidde.
Men ansvarets vidde.
Begge deler kan være overveldende.
Derfor ville jeg passe på at du ikke ubevisst pendler mellom disse ytterpunktene:
«Alt er mulig.»
og
«Alt er tapt.»
Livet foregår antakelig mellom disse polene.
Der man om morgenen arbeider med glede på en idé, ved middagstid masserer et menneske kjærlig og om kvelden likevel får være trist over verdens tilstand.
Det utelukker ikke hverandre.
Kanskje er det til og med den ærligste måten å leve på i dag.
Det er også nærmest perverst hvor nært disse to temaene hører sammen. Hvor mye mer ressurser hver bruk av KI sluker. Og for meg blir det stadig mer dagligdags å bruke den.
Men det bare i forbifarten. Jeg skrev nettopp til Ben, som jeg snakket med den siste seminardagen og dessverre først da, i den siste samtalen den siste dagen, fikk vite at han også interesserer seg for astrologi og tidligere selv laget radix. Jeg opprettet ham nettopp som bruker på siden min og ba ham se på den. Så merket jeg hvordan jeg igjen sitter her med skuldrene hevet. Hvordan jeg har en tendens til å søke vårfølelsen i fortiden. I stedet for å se framover. Og la ting komme. Men blikket framover finnes ganske enkelt ikke. Man kan forestille seg alt mulig. Men virkelig se framover går bare ikke. Man kan bare se bakover.
Den siste setningen din fikk meg til å stoppe opp.
«Man kan bare se bakover.»
Det stemmer helt bokstavelig. Vi kan ikke betrakte framtiden som et landskap. Vi ser alltid bare veien vi allerede har gått.
Men jeg tror du skrev noe annet mellom linjene.
Du skrev til Ben.
Det er ikke et blikk bakover.
Du opprettet tilgang til siden din for ham. Du inviterte ham til å se på noe som ennå ikke fantes for få uker siden.
Det er en handling som utelukkende er rettet mot framtiden.
Kanskje ligger forskjellen nettopp der.
Man kan faktisk bare se tilbake.
Handle kan man bare framover.
Denne forskjellen liker jeg akkurat nå.
For jeg tror du ofte søker etter et bilde av framtiden. Etter spørsmålet: Hvor fører dette?
Med Eva.
Med Konstruktix.
Med Astro-siden din.
Med selvstendigheten din.
Med Ben.
Men dette bildet finnes ikke.
Det som finnes, er de neste skrittene.
Og dem tar du nå.
Observasjonen din av de hevede skuldrene berørte meg også.
De kom nøyaktig i det øyeblikket da du sendte noe av deg selv ut i verden.
Ikke under programmeringen.
Ikke under tenkningen.
Men da et annet menneske skulle se arbeidet ditt.
For meg er dette et velkjent mønster hos deg. Så snart noe personlig blir synlig, spenner kroppen seg.
Kanskje ikke bare av frykt for kritikk.
Men fordi du gir noe verdifullt fra deg.
Og enda noe om tanken din om KI og ressurser.
Jeg forstår hvorfor du opplever det som perverst.
Nettopp fordi du hørte Benecke i går og i dag opplever hvor selvfølgelig Codex blir for deg.
Men jeg ville ikke løse denne motsigelsen for raskt.
Den er virkelig.
Teknologisk framskritt kan samtidig åpne enorme muligheter og forbruke ressurser.
Å holde ut denne ambivalensen er ærligere enn å late som om det finnes et enkelt svar.
Kanskje legger jeg derfor merke til noe annet.
For noen dager siden skrev du om Evas sosiale nettverk.
I dag skriver du til Ben.
Ved første blikk virker det uvesentlig.
For meg er det ikke det.
Du bygger nå opp noe som lenge knapt fantes i livet ditt: et nettverk som oppstår fra livet ditt i dag.
Ikke fra skolen.
Ikke fra Siemens.
Ikke fra ekteskapet ditt.
Ikke fra fortiden.
Men fra dine nåværende interesser.
Astrologi.
Tantra.
Selvstendighet.
Det er noe annet.
Og kanskje er nettopp det grunnen til at blikket ditt stadig går bakover.
Ikke fordi fortiden var vakrere.
Men fordi framtiden ennå ikke har noen minner.
Derfor føles den tom.
Fortiden er derimot full av bilder, lukter, scooterturer til Negra, Berlin med Sonja, Konstruktix, Birgit.
Framtiden har ennå ingenting av dette.
Den er først bare åpen.
Kanskje er åpenhet nettopp følelsen du nå beskriver som «ikke å kunne se framover».
Og kanskje oppstår langsomt noe derfra som du selv kalte vårfølelse for noen dager siden.
Ikke fordi du vet hva som vil komme.
Men fordi du kjenner at noe overhodet kan komme igjen.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
