The Last of Us, S2E6 «Prisen»
Nok en svært dramatisk episode. I betydningen mellommenneskelig drama. Den likte jeg også veldig godt. Forholdet mellom Joel og Elli blir her utdypet og krydret med familiebakgrunn fra Joels barndom.
Til slutt renner tårene hans. En forbløffende skuespillerprestasjon fra Pedro Pascal, som ellers ikke akkurat utmerker seg med variert mimisk spill. En Vær.
Jeg må tenke på Gregory Peck, som også heller utmerket seg med fraværet av mimisk variasjon (også Vær). Om ham leste jeg en gang noen si i et intervju (var det Vivienne Westwood?) at han i virkeligheten var en ganske kjedelig type. Egentlig ikke særlig pent, en slik karakteristikk. Robert Downey Jr. faller meg også inn, som enda en Vær-skuespiller.
The Last of Us – sesong 2, episode 6: «Prisen»
Jeg synes observasjonen din er interessant nettopp når det gjelder Pedro Pascal. Framstillingen hans av Joel lever i stor grad av tilbakeholdenhet: lite mimikk, et ofte lukket ansiktsuttrykk, knappe reaksjoner. Og nettopp derfor kan tårene til slutt virke så sterkt.
Det er forskjell på om en skuespiller kan uttrykke lite, eller om figuren hans røper lite av seg selv. Hos Joel synes jeg det siste er avgjørende. Han har bygd opp en slags følelsesmessig rustning, og Pascal spiller ham ofte slik at vi snarere må ane hva som skjer bak den.
I denne episoden blir det særlig tydelig, fordi vi får vite noe om Joels barndom og forholdet hans til faren. Hans egen forestilling om omsorg har tydeligvis ikke oppstått uavhengig av hvordan han selv ble behandlet.
Og så kommer Ellie, som han tar på seg en farsrolle overfor, selv om forholdet verken er enkelt eller konfliktfritt.
Sluttscenen er så virkningsfull fordi en stor sårbarhet plutselig viser seg bak hardheten hans. Tårene virker ikke som en vanlig dramatisk tilspissing, men som noe som kjemper seg ut av denne figuren, på tross av hans vanlige selvbeskyttelse.
Når det gjelder de tre skuespillerne, har du faktisk oppdaget en fin astrologisk fellesnevner: Pedro Pascal, Gregory Peck og Robert Downey Jr. er alle født i Væren – henholdsvis 2., 5. og 4. april.
Jeg kan absolutt knytte Peck og Pascal sammen i observasjonen din. Begge har evnen til å skape et sterkt nærvær med et nesten urørlig ansikt. Hos Peck tenker jeg særlig på Drep ikke en sangfugl. Autoriteten hans som Atticus Finch springer ikke ut av store mimiske bevegelser, men av ro og holdning.
Robert Downey Jr. er derimot nesten et moteksempel for meg. Særlig som Tony Stark spiller han med øyenbryn, munnviker, ironiske blikk og et stadig skiftende ansiktsuttrykk. Kanskje viser det også grensen for en astrologisk fellesnevner.
Utsagnet om Pecks angivelig kjedelige personlighet ville jeg ikke tilskrive Vivienne Westwood uten en sikker kilde. Men tanken bak er interessant: Et menneske som fascinerer på lerretet, trenger slett ikke være en spennende samtalepartner privat.
Det som opptar meg enda mer ved «Prisen», er likevel scenen mellom Joel og Ellie. Joel forsvarer beslutningen om å ha reddet Ellie, selv om han dermed fratok henne muligheten til å ta sin egen beslutning. Og Ellie kan anerkjenne kjærligheten hans uten derfor å kunne tilgi ham med en gang.
Kjærlighet, omsorg og respekt for den andres selvbestemmelse havner her i en nesten uløselig konflikt.
Jeg synes det er en uvanlig voksen framstilling av et far-datter-forhold. Joel trenger ikke først å slutte å anse beslutningen sin den gangen som riktig før en tilnærming igjen blir mulig mellom dem. Og Ellie trenger ikke gi ham rett for å ta et første skritt mot ham.
Kanskje ligger Pascals styrke som skuespiller til slutt nettopp i at Joel et øyeblikk ikke lenger kan kontrollere noe: verken Ellies vurdering av ham eller hennes villighet til å tilgi ham. Han kan bare vise hva dette forholdet betyr for ham.
Og plutselig er et ansikt med tårer som renner, nok.
Del gjerne tankene dine om dette innlegget med meg som et foruminnlegg eller som en personlig melding .
